- Kappløpet mot bunnen – ti spørsmål om Vesterålskraft

Meninger


Hvorfor i all verden skal lokale kommuner slakte høna som verper gull-egg? Og hvorfor skal vi over natta kvitte oss med noe av det mest dyrebare vi eier i kommunene, nemlig kontrollen over strømsikkerheta?

Jeg venter ennå på overbevisende svar, og ser fram til tirsdagens orientering for kommunestyrene i Bø, Øksnes og Sortland.

Informasjonen som hittil er lagt fram for politikere og allmennhet har vært en diger stabel av honnørord og påstander, lite egnet til å begrunne salg av Vesterålskraft Nett og Vesterålskraft Produksjon.

Pådriverne for sammenslåings-pandemien som rir landet har vært Venstre, Høyre og Frp – sistnevnte med de to vesterålingene og energiministrene Tord Lien og Kjell-Børge Freiberg som fanebærere. KrF var lenge ytterst kritisk, men slukte sentraliseringsprosjektet for å få igjennom kontantstøtte og abortpolitikk.

Sentraliseringa innen kraftbransjen er et speilbilde av Ernas øvrige sentraliseringsprosjekt, ikke minst innen kommunesektoren. Vi blir tutet ørene fulle av hvor robust de fusjonerte nettselskapene skal bli. Robust? Hørt det før? Javisst! Vesterålen kommune skulle bli så mye mer robust enn våre fem enkeltkommuner. Men den samme Freiberg var som Hadsel-ordfører i front blant dem som skjøt ned den høytflyvende planen.

Men "likvidering" av Vesterålskraft påstås altså nå å være så mye smartere enn oppløsning av kommunene i Vesterålen.

Asle Strand, daværende direktør i KS Bedrift Energi, uttalte i et intervju med Dagens Næringsliv i 2019:

– Det er en overdreven tro på å fusjonere. Statlige myndigheter har tilsynelatende et mantra om at dette skal være løsningen på alt når det gjelder å få ned nettleia. Men nettleia er ikke systematisk lavere i større enn i små nettselskaper. Derimot er nettselskapene sjøl overbevist om at beredskap mot strømbrudd vil svekkes med større enheter. Lokal kompetanse vil bli dårligere.

Så seint som vinteren 2021 behandlet Stortinget såkalt funksjonelt skille for nettforetak. Enkelt forklart handler dette om oppflising og byråkratisering av selskapene, slik vi for eksempel har sett på jernbanesektoren, der snart ingen vet hvem som har ansvar for hva.

SV, Ap og Sp gikk på Stortinget imot ei slik byråkratisering som ville påskynde sammenslåing av små nettselskaper. De tre rødgrønne partiene framhevet betydninga av lokal tilstedeværelse og oppbygging av kompetanse i kraftbransjen.

Samfunnsbedriftene (tidligere KS Bedrift) synes det er både trist og vanskelig å forstå at partier som Høyre, Venstre, KrF og Fremskrittspartiet vil legge unødvendige snublesteiner i veien for teknologisk utvikling og kompetansebygging i hele landet.

Og som vanlig i sentraliseringssaker holdes EU og ESA fram som riset bak speilet. I virkeligheta har kun 10 prosent av Europas 2500 nettselskap mer enn 100.000 kunder, oppgir Samfunnsbedriftene, som er en del av kommunenes organisasjon KS. Og følgelig verd å lytte til i saker som gjelder kommunenes verdier.

Men vi har sett det før, og vil komme til å se det igjen: I EU-spørsmål er den norske stat mer katolsk enn paven.

Kritisk søkelys på fortellinga om sentraliseringas velsignelser settes også av Distriktsenergi. Distriktsenergi er en landsdekkende interesseorganisasjon for norske kraftselskaper, der nettselskapenes rammebetingelser er organisasjonens primære arbeidsområde. Distriktsenergi har blant annet påvist hvordan lik og rimelig nettleie mer enn noe annet er et spørsmål om nasjonal politisk handlekraft, og ikke avgjøres gjennom mer eller mindre tilfeldige fusjoner.

Så over til de ti spørsmål som forventes oppklart på tirsdagens kommunestyremøte:

1. – Vi ser for oss å kunne utvikle et felles kundesenter for nettselskapet Arva ledet fra Sortland, har Vesterålskraft uttalt om avtalen med Troms Kraft. Er denne løst funderte antakelsen en del av beslutningsgrunnlaget som tilsier salg av selskapet?

2. Om arbeidsplassene har vi sett sitert to ting: «Det blir ikke snakk om å skjære ned arbeidsstokken i Vesterålskraft.» «Dagens ansatte er garantert ansettelse i minst ti år.» Innebærer dette at det vil fylles på med nye ansatte etter hvert som ansatte slutter ved naturlig avgang, også etter ti år?

3. Som folkevalgte er vi vant til å bli habilitetsvurdert ved den minste tvil om hvorvidt vi har egeninteresse i et bestemt utfall. Har ledelsen i Vesterålskraft tenkt på egen habilitet i saksforberedelsen mot et vedtak som kan gi ledelsen ti års jobbgaranti?

4. Hva er dagens nettleie i Vesterålskraft sammenlignet med Lofotkraft og Arva (Troms Kraft)? Kan man dokumentere at fusjon vil gi lavere nettleie?

5. «Vi ser også på muligheten for å etablere en nysatsning på utvikling og elektrifisering av Vesterålen og landsdelen.» Kan ikke dette argumentet like gjerne brukes for å la være å selge selskapet? Vesterålsk kompetanse har ofte nok gitt gjenlyd i hele landsdelen, også innen kraftbransjen.

6. Troms Kraft gleder seg til å gå i nærmere dialog for å utvikle et godt og sterkt partnerskap til beste for innbyggere og næringsliv, framgår det av ei pressemelding om saka. Er fusjonen i realiteten et partnerskap?

7. I den siste tida har mange nettselskaper over hele landet fusjonert, argumenterer Vesterålskraft. Men enda flere selskaper har ikke fusjonert, innvender jeg. Elektrisitet er helt avgjørende i det grønne skiftet, uttaler Vesterålskrafts ledelse. Er det ikke nettopp da vi trenger teknologisk utvikling og kompetansebygging i hele landet?

8. Vesterålskrafts styre legger opp til salg av verdier. Ikke bare pengeverdier, men også innflytelse over egen kommune. Vi spør oss om Bø ville ha fått sin høyspentlinje nummer to hvis beslutningstakerne hadde sittet i Tromsø. Vi kan ha en gigantisk fest for pengene vi henter inn på salg av kraftselskapene, men hele utviklinga kan minne om skatteparadis-effekten: Artig ei stund for dem som går foran, men ødeleggende for samfunn som til slutt sitter igjen uten midler til veier, vann, skoler og helse. Kappløpet mot bunnen. Kan det dokumenteres at aksjeeiere utenfra vil ha like stor sans for den samfunnsbyggende delen av det å drive kraftverk som vi har sjøl?

9. Framsynte nasjonsbyggere sørget for sterk regulering av eierskapet til fossekrafta allerede for mer enn hundre år siden. Hvilke krav er det til eierskap i nettselskapene? Kan vi risikere at et tysk pensjonsfond eier strømledningene våre om et halvt år?

10. Kronargumentet for salg er at det er nå eller aldri. Som om vi snakket om budrunder i en bolighandel, der det haster med å slå til. Det er bare det at Vesterålskraft Nett forvalter et monopol med strømnett til 12.000 kunder. Denne kundeporteføljen er noenlunde fast, og kan ikke forskusles. Legg så til at eierne må forutsettes å opptre ansvarlig, og som kommuner ikke kan slås konkurs. Hva er grunnen til den påståtte risikoen for framtidig verdifall, og vil ikke en slik risiko være diskontert i den prisen kommunene kan oppnå i dag?

For sikkerhets skyld: Mine kritiske spørsmål må ikke tas personlig opp av noen. Jeg er som folkevalgt forpliktet overfor mine velgere til å undersøke saker før jeg avgir stemme. Og den grunnleggende trua på et lokalt eid Vesterålskraft skyldes nettopp respekt for den kompetansen som jeg veit ligger i de lokale selskapene.

Senterpartiet har tru på lokal kompetanse og styring. Men Sortland Senterparti har også stor respekt for det løpet som er lagt opp i Vesterålskraft, og vil lytte til alle argumenter før beslutning tas.