«Salg av Vesterålskraft – baklengs inn i framtiden!»

Meninger

Lofotkraft har lagt inn bud på hele Vesterålskraft-konsernet. Skulle salget bli en realitet vil Bø og Sortland sitte igjen med 220 millioner hver, og Øksnes vil sitte igjen med 189 millioner. Dette er beløp som kan være med på å realisere mang en ordførers våte politiske drømmer.

I to av de tre eierkommunene er det Senterparti-ordførere. Senterpartiets politikk har vært å slå ned på alt som lukter av sentralisering.

Argumentene har vært mange.

Små kommuner leverer like gode tjenester som store kommuner. Dette mantra har de spunnet på om og om igjen. Men Vesterålskraft er tydeligvis et så lite selskap at det ikke kan levere like gode tjenester til folket som de store kraftselskapene. Dette er ikke helt konsistent med det Senterpartiet står for i sin desentraliseringspolitikk.


“Med relativt små fagmiljøer opplever konsernet det som krevende å vedlikeholde og utvikle kompetansen innen de enkelte områdene.” Dette står i saksutredningen kommunestyrene har fått seg forelagt. Små kommuner har også behov for å utvikle kompetansen innenfor sine fagområder. Å sikre store nok fagmiljø ved f.eks. å slå sammen kommuner vil Senterpartiet ikke vite noe av. Men å slå samme kraftselskap for å vedlikeholde og utvikle kompetansen tillegges stor betydning.

En av årsakene til suksess i Vesterålen skyldes at vårt næringsliv har lokale eiere med god kunnskap om lokale forhold. Lokalt eierskap i Vesterålskraft har i Senterpartiordførernes øyne tydeligvis ikke samme betydning.

Øvre Eiker Energi slet økonomisk i flere år, og selskapet ble lagt ut for salg. Salget ble avvist av lokalpolitikerne, og selskapet forble under kommunal kontroll. De satte søkelys på lønnsom drift, og nå leverer de gode resultater – til tross for dårlige strømpriser. Trondheim kommune tapte 6 milliarder kroner på salget av Trondheim Energiverk. Et tyveri fra innbyggerne ble det sagt. Kristiansand tapte stort på salget aksjer de eide i Agder Energi. Nå er Agder Energi blitt en gullgruve for de nye eierne. Jeg er ikke fremmed for at vi vil erfare det samme i Vesterålen.


Fusjoner og oppkjøp begrunnes ofte med at det vil være synergier å hente. Synergier kan være reduserte husleiekostnader ved at avdelingskontor legges ned og administrative stillinger forsvinner.

Kjøperne sier at de vil gi jobbgaranti til dem som jobber i Vesterålskraft i dag, men når de som garantien omfatter slutter er de ingen garanti for at arbeidsplassene vil bli opprettholdt. Da skal synergier realiseres. De nye eierne skal forsvare oppkjøpet på mange 100 millioner. Det betyr strukturering og bemanningskutt.

Sentraliseringen vil skyte enda mer fart, og det vil skapes færre arbeidsplasser. Færre arbeidsplasser gir definitivt ikke befolkningsvekst. Fremtidig vekstevne er helt avhengig av at vi har en stor og kompetent arbeidsstyrke.

Vesterålskraft konsernet er vårt felles lokale oljefond, og avkastningen har bidratt til, og kan fortsatt bidra til å sikre vår felles framtid. Inntektene fra oljevirksomheten brukes forsiktig, og handlingsregelen sier hvor stor andel av oljeinntektene som fra år til år kan brukes i norsk økonomi. Utbyttepolitikken i Vesterålskraft kan på samme måte fastslå hvor stor andel av overskuddet i Vesterålskraft som kan brukes i kommunenes økonomi.


Store investeringer i linjenettet og behov for kapital for å foreta disse investeringene brukes også som et argument for salg. Dersom det er mangel på kapital, er det ikke gitt at man må selge til andre kraftselskap. Det grønne skiftet og mulighetene dette gir gjør at mange aktører kan se det som økonomisk interessant å være med på en emisjon i selskapet.

Kraft er av helt avgjørende betydning i det grønne skiftet. Andre kommuner har jobbet hardt for å at de skal få ta del i verdiskapningen dette vil gi. I Mo i Rana har de lagt til rette for etablering av battericellefabrikker som bl.a. skal produsere batteri til el kjøretøy

Nye virksomheter, produkter og tjenester vil utvikles, og vi vil se en radikal omstilling fra fossilt brensel til fornybare energikilder. Det vil bygges nye og elektrifiserte verdikjeder, batterifabrikker, datasenter, utslippsfrie stålverk og grønne transport- og logistikksystem. Dette er bare noen av de virksomhetene vi ser kommer. Ved å selge Vesterålskraft taper vi de mulighetene dette vil kunne gi for vekst i Vesterålen.


Kommunestyrene har utsatt salget i påvente av nye utredninger, men det er grunn til å anta at avgjørelsen allerede er tatt uansett ny utredning. Det er ikke nødvendigvis slik at det er de kloke vurderingene som avgjør om det blir salg eller ikke. Det er et politisk flertall som avgjør. Det er all mulig grunn til å tro at det er beløpets og de våte drømmenes størrelse som avgjør at det blir et salg – mer enn om det er i innbyggernes interesse å selge.