«Allmenretten og fellesskapsressursene under angrep»

Meninger

I Bladet Vesterålen for 3. juli hadde Bjørnar Nicolaisen et knakende godt innlegg med tittelen «Norges Fiskarlag og kysten». Med utgangspunkt i situasjonen for andøyfiskerne som tvinges bort fra, - og får ødelagt, fiskefeltene sine, berører han viktige prinsipielle utfordringer. Alle med engasjement for forvaltninga av fellesskapsressursene generelt, og for kystfiskernes utfordringer spesielt, burde ha ei holdning til den virkelighet han beskriver. Men det er nærmest øredøvende stille. Er reglene, - skrevne som uskrevne, for politiske prosedyrer blitt så polerte og tannløse at de ikke er hørbare? Eller er det det at lederskapet i f.eks. Norges Fiskarlag og elitepolitikerne føler seg best tjent med tingenes tilstand?

Jeg tolker også Andøy kommunes passivitet dit hen at man ser seg bedre tjent med å være lokalitet for utprøving av ødeleggelsesmetoder og -midler enn å vedlikeholde evighetsfundamentet for landsdelens bosetting, - nemlig fiskeriene.


«Med lov skal land byggjast og ikkje med ulov øydast»

Under denne overskrifta hadde professor i rettsvitenskap ved UIT Norges arktiske universitet i Tromsø, Peter Ørebech, et par dager senere en kommentar til de forhold Bjørnar Nicolaisen beskriver. Her peker han ganske riktig på at myndighetens framferd er i strid med gjeldende lover. Også Riksrevisjonen har tidligere påpekt at de siste årtiers fiskeripolitikk har ført til ei rekke lovbrudd. Ingen av de instanser som burde ha reagert, har gjort det. Peter Ørebech anbefaler på slutten av sin kommentar «å forfølge saken for domstolene». Til det er å bemerke:

  • ingen av de instanser som primært har autorisasjon og kapasitet til å forfølge saker av denne karakter, har sett seg tjent med å foreta seg noe,
  • for mange av oss oppleves rettsvesenet på dette området så politisk infisert at man har mistet tilliten til egen forståelse av formuleringene i lovverket. Lovtekster utlegges med tolkinger og formuleringer som vanlig folkevett ikke kan følge. Alt dette for å gi lovbruddene et skjær av formell rett,
  • rettsvesenet er ikke rigget for å være noen hjelp for menigmann med middeløkonomi. Både kostnadene for å få ei sak for retten og, - med henvisning til punktet ovafor, risikoen for tap og idømmelse av motpartens saksomkostninger gjør at man ikke engang overveier muligheten, og
  • er det rimelig å forvente av menigmann skal ha noen forhåpning om å vinne fram overfor ei regjering, et storting og et rettsvesen som åpenlyst ignorerer selv Riksrevisjonens konklusjoner?


Allmenretten skrumper og fellesskapseiendom privatiseres

Selv om Eidsvollforsamlinga bestod av landets klasseelite, evnet de likevel i hovedsak å lage en Grunnlov som fram gjennom årene med forbedringer er blitt et viktig og godt instrument for folkestyre. Lovverkets regulering av forvaltning av vasskraft og oljeutvinning ble på samme måte håndtert av framsynte og kloke folk. Arbeiderbevegelsens mantra om likeverd og fellesskap ble også etter hvert rettesnor for myndighetenes prioriteringer. Men det var den gang det. Fra omkring 1980 kunne man spore tegn til et skifte i så måte. Motivet for å skape arbeidsplasser og gode livsvilkår for ei lokalbefolkning har bleknet til fordel for sentraliserende stordrift og maksimering av avkastning på ofte ansiktsløs privateid kapital. I dag kan vi derfor registrere at:

  • fiskeressursene forvaltes i større og større grad av kvotebaroner som ikke bare har fått retten til å fiske, men hvor omsetteligheten av denne retten i tillegg representerer formuer i markedet,
  • fiskefelter og allmenningsområder på havet beslaglegges og ødelegges av oppdrettsbaroner,
  • fiskefelter og landarealer stilles til disposisjon for profittmotiverte kapitalinteresser, - ofte uten helt selvsagte avtalebetingelser, til etablering av formidable vindmølleparker,
  • fiskefjorder viktige for lokalbefolkninga ødelegges ved dumping av gruveavfall,
  • regnet fra himmelen, vannressursene, blir mer og mer kontrollert av store pengeinteresser,
  • reindrifta må vike for gruvedrift og vindkraft,
  • allmenn ferdsel i strandsone og utmark hemmes i store områder av private som på enten tvilsom formell måte har fått innvilget eller bare tiltatt seg rettigheter.(Det er jo absurd at man nå snakker om å kjøpe disse rettighetene tilbake til allmennheten!)
  • så snart store nok pengeinteresser annonserer sine ønsker og behov, settes fellesskapsinteressene til side ved at et minimert politisk apparat har blitt delegert myndighet til å dispensere fra den fellesoppfatning gjeldende planverk er et uttrykk for,
  • offentlige anbud, - det være seg innkjøp av tjenester og materiell eller utbygging av infrastruktur, har i noen tilfeller en dimensjon så stor at det knapt er entreprenører i landsdelen som er i stand til å delta i anbudskonkurransen. Narvik-brua og Hålogalandsveien er eksempel på dette. Med tanke på at utbyggings- og innkjøpsbehovene i et område i første rekke burde gi næringsgrunnlag for ei lokalbefolkning, er denne kortsynthet nærmest kriminell,
  • offentlig arbeidsformidling i tråd med norske arbeidslivslover er avviklet og har åpna for sosial dumping og annen arbeidslivskriminalitet,
  • o.s.v.


Robin Hood

Eierskap til eiendom og bruksrettigheter gir disposisjons- og beslutningsrett. Selv om samfunnet på Robin Hoods tid vil være ei altfor ekstrem sammenlikning med konsekvensene av de siste års høyrepolitikk, må det være mulig å se noen prinsipielle sammenlikningstrekk. Iallfall mener jeg å se mer og mer sentraliserte private pengeinteresser som i større og større grad skaffer seg kontroll over naturressursene og resultatene av folks arbeidsinnsats. På samme måte som Robin Hood og hans folk, må vi avgjøre om vår «Sherwoodskog» i framtida fortsatt vil forbli et blivende sted, eller om det er betimelig å foreta seg noe før det blir altfor ille, - om enn ikke på samme drastiske måte. Min generasjon vokste opp med en fagbevegelse og et partiapparat som stod vakt mot høyrekreftenes dynamikk. Utfordringa foran det kommende valget er å finne ut om det i den aktuelle partiflora finnes partier som kan gjenoppta denne rollen, - og eventuelt finne ut hvilke(t) parti man i så måte har tillit til.