«Forakten for demokratiet»

Meninger


Det slår nesten aldri feil. Gis det tillatelse til et naturinngrep av ei fagmyndighet, regjeringa eller Stortinget, protesteres det på autopilot. Fra Naturvernforbundet. Fra Natur og Ungdom. Og andre i den lange rekke av organisasjoner som har funnet det opportunt å feste merkelappen «natur- og miljø» på seg sjøl.

Det er organisasjoner som har opphøyd seg sjøl til fagkyndige overdommere. Som meiner å besitte større kunnskap om konsekvensene av et tiltak enn de fagpersoner som jobber på heiltid i direktorater og departement. Og som utviser suveren forakt for at det ved valg er de folkevalgte som er gitt myndighet til å fatte politiske beslutninger.

Lederne i de mange organisasjonene er ikke gitt noen slik myndighet. Likevel later de som om det er de og ingen andre som sitter med fasiten på hva som er en god og forstandig politikk på nær sagt alle områder hvor en flik av naturen skal tas i bruk, være seg til vindkraftutbygging, fiskeoppdrett eller gruvedrift.


Det er en suveren forakt for demokratiet og en forsøpling av det offentlige ordskiftet når Natur og Ungdom møter statsråder på veg til Slottet med parolene «Vi lover et helvete. Nei til gruvedumping i Repparfjord» og «Ikke bruk havet som dass på grunn av en arbeidsplass».

Den samme demokratiforakten kommer til uttrykk når Natur og Ungdom skryter av at de har registrert over 4000 personer som fysisk vil prøve å hindre at Nussir kan gjøre bruk en lovlig tillatelse til å utvinne kobber i Repparfjord. At Natur og Ungdoms leder Therese Hugstmyr Wois samtidig fraskriver seg ansvaret for hva personene hun har invitert som aksjonister til sin teltleir i Repparfjorden kan finne på for å stoppe anleggsmaskinene, vitner om en organisasjon og en leder som ikke skjønner hva de er i ferd med å stelle i stand.


Det er ikke bare Natur og Ungdom som viser denne type demokratiforakt. Hvis det handler om et naturinngrep nord for Dovre, stort eller lite, kan vi være bombesikre på at sametingspresident Keskitalo rykker ut med samme argumentasjon. Da Nussir fikk tillatelse til gruvedrift i Repparfjord kom hun med denne kraftsalven:

«Jeg beklager de hensynsløse vedtakene til regjeringen og forstår ikke hvordan de kan tro at mineralindustrien er veien til frelsen.»

Historisk sett er det ikke noe nytt at organisasjoner, aktivister og enkeltpolitikere vender rygger til det demokratiske politiske systemet. I mellomkrigstida var det også mange i vårt land som lefla med autoritære og udemokratiske strømninger. Strømninger som heller ville la sterke menn og handlekraftige organisasjoner bestemme enn de som var folkevalgte.

At den samme type holdninger synes å ha fått økende fotfeste i vår tid, er skremmende.