«Lerøy bommer på leveringsplikten. Igjen»

Meninger

I mitt innlegg i Kyst og fjord 16.8.21 påpekte jeg at høyreregjeringens høringsnotat om torsketrålernes leveringsplikt var uten referanse til ordningens formål: «å sikre anlegg som bearbeider fisk stabil råstofftilførsel». De forslagene regjeringen fremmer vil ytterligere bidra til sentralisering av råstofflandingene og fortsatt fremme eksport av ubearbeidet fisk stikk i strid med leveringpliktens formål.

Stig Nilsen i Lerøy Seafood Group forsvarer regjeringens opplegg i et innlegg i samme avis 19.8.21. Hans jobb er å forsvare interessene til Lerøys aksjonærer som i mange år har hatt gleden av en avkastning på investert kapital som langt overstiger norsk industri forøvrig.

Min jobb som folkevalgt er å forsvare interessene til fiskeressursenes eiere «Den norske folk i fellesskap» (Havressurslovens §2). Lerøy Seafood Group er et av flere selskaper som er tildelt gratis kvoter av fellesskapet og de grunnrenteverdier som følger med dette. Den forventede gjenytelsen fra kvotemottakerne er å sikre stabil råstofftilførsel for bearbeiding fisk til anlegg i bestemte fiskerikommuner i Nord-Norge. Problemet er at 90 prosent av av de leveringspliktige fangstene, ikke landes og bearbeides i de tilgodsette kommuner, men eksporteres hovedsaklig ubearbeidet frosset til foredlingsindustri i utlandet og delvis til klippfiskindustrien på Vestlandet - forøvrig etter samme landingsmønster som den øvrige trålerflåten.

Stig Nilsen har rett i at den 10 prosentsandelen av de leveringspliktige kvotene som i de seneste årene er foredlet i Nord Norge, gjøres av Lerøy (hovedsakling i Båtsfjord). Bakgrunnen for dette er at et av trålerne (Kongsfjord) har som konsesjonsforpliktelse at deler av kvoten skal levers fersk.

Men som Stig Nilsen vet, er det knapt noen av de leveringspliktige fangstene fra Lerøytrålerne som leveres til foredling til de øvrige tilgodesette kommunene bortsett fra Båtsfjord og Melbu. Dette gjelder bl.a. Vardø, Kjøllefjord, Mehamn, Bugøynes, Honningsvåg, Berlevåg, Hammerfest, Værøy og Bø i Vesterålen. Det er dette avviket mellom de industrielle realiteter i kommunene - som alle som vil kan se, og fremstillingen i Departementets høringsnotat og forvaltningspraksis, som minner om H.C. Andersens teaterstykke «Keisernes nye klær».

Forøvrig er det grunn til å minne Lerøy om at statlige inngrep for å styre råstofftilførsel til enkelte anlegg etter at fisken er landet og solgt – som departementet antyder i sitt høringsnotat - vil stride imot EØS-avtalen. Det er diskriminerende mot utenlandske kjøpere og fører til forbudt forskjellsbehandling.

Den eneste måten Norge – i overenstemmelse med EØS – kan styre råstoffstrømmen, er ved kvotetildelingen som faller utenfor EØS-avtalen. Det gjør ikke omsetning av fangst.

Det bør også være i interessene til aksjonærene i Lerøy Seafood Group å tilpasse sine langsiktige investeringer etter de regulatoriske endringene som kan forventes å komme etter et regjeringsskifte. Senterpartiets vil fremme en bedre geografisk utjevning av de tilgjengelige kvotene og dermed verdiskapingen fra vår begrensede fiskeressurser.