«Langtidsvirkningene bør man også gjøre forsøk på å analysere»

Meninger

Kommunedirektøren i Hadsel kommer med dramatiske forslag i langtidsbudsjettet som innebærer reell nedleggelse av Sandnes skole og Innlandet skole og nedleggelse av ungdomstrinnet på Melbu. Kommunedirektøren kommer også med påstand om at det er «vanlig» med 1-2 skoler i sammenlignbare kommuner i Norge. Det er ikke riktig, og kommunedirektøren burde holde seg for god til å komme med slik desinformasjon. Virkeligheten er at i kommuner med Hadsels innbyggertall – og ikke minst Hadsels størrelse – er det vanlig med 4-5 ++ skoler.

Det er mulig – kanskje også sannsynlig – at disse nedleggelsene vil gi gunstig virkning på kommuneøkonomien i Hadsel på kort sikt. Men langtidsvirkningene bør man også gjøre forsøk på å analysere, og da blir bildet noe ganske annet.

1. Nedleggelse av mellomtrinnet på Sandnes gjør at resten av skolen (1. – 4. trinn) får så store kostnader pr elev at en videre drift av skolen ikke er realistisk. Da står man igjen med en stor, relativt nyrenovert bygningsmasse som ikke har noe definert bruksområde. Selges ? Til hva?

2. De elever som i dag hører til Sandnes skolekrets mister sin identitet til hjemstedet sitt. Barnefamilier som vil etablere seg, unngår selvfølgelig bygder der det ikke er skole. Dette skal jeg komme tilbake til.

3. At nedleggelse av Innlandet skole «bare» berører noen få elever, er ikke noe argument. Også disse barnas framtid fortjener respekt og må bli behandlet på en verdig måte. Å bli sendt over fjorden i all slags vær er ikke akseptabelt.

4. For nedleggelse av ungdomstrinnet på Melbu blir konsekvensene enda større, i og med at dette gjelder betydelig flere elever. Samme problematikk mht. det å miste identiteten til hjemstedet sitt som man har sett har skjedd på Sandnes der ungdomstrinnet allerede er nedlagt.

5. På Melbu vil det være reell frykt for nedlegging også av barnetrinnet. Man ser hva som skjer på Sandnes. I nedleggingsprosessen der ble det bedyret «varig vern» av barneskolen. I dag ser man at ingen kan stole på noe som helst lenger.

6. Forsvinner store deler av Melbu skole, blir det lite hensiktsmessig å ha kommunal støtte til drift av basseng til svømmeopplæring. Kommunen vil da velge å bygge nytt bassenganlegg på Stokmarknes, det vil «tvinge seg fram», som det heter. Bassenget på Melbu blir skrotet, fordi det kan ikke drives uten kommunal støtte. Nytt anlegg på Stokmarknes vil koste minst 100 mill. , og føyer man så til ditto gym-anlegg, kommer man ikke under 150 mill., og da kalkulerer jeg lavt. Da er det ikke lengre noen økonomisk gevinst, kommunen får større lån enn tidligere og sliter enda mer med å få endene til å møtes.

Kanskje har man allerede utarbeidet planer for et nytt Stokmarknes-basseng? Det skulle ikke forbause meg.

7. Hva sitter man da igjen med? En megastor skole på Stokmarknes med 7-800 elever og nedlagte skoler ellers. I neste omgang: Nedlagte bygder. Folketallet vil synke som en stein. For hvem tror at familiefolk vil fortsette å bo i en kommune som har rasert skolene? Flytter folk fra Melbu og Sandnes, så flytter de ikke til Stokmarknes. Da flytter de mye lengre.

8. Det siste punktet gjelder vi som blir igjen. For noen blir jo igjen. Pensjonister og eldre mennesker for øvrig flytter lite på seg. De får gjerne sin siste adresse på et sykehjem. Har kommunen midler til å ta seg av disse? Hvor skal disse pengene hentes fra, når skatteinngangen svikter og de statlige overføringene – som regnes ut fra innbyggertallet etter definerte regler – uteblir? Hvordan skal vår kommune fungere uten arbeidsføre, friske mennesker som i tillegg bidrar til å holde folketallet oppe? Av alle kortsiktige «løsninger» som blir valgt, er kommunedirektørens forslag noe av det minst gjennomtenkte jeg har sett. Det virker som om sentraliseringen i seg selv er viktig, og vitner om en forbausende manglende forståelse av dynamikken i et velfungerende samfunn: at sentrum og periferi er gjensidig avhengige av hverandre.