«Kommunal elkraftakrobatikk i Vesterålen og det store bildet»

Meninger


Samtidig som de kommunale eiere av Vesterålskraft gjør akrobatiske øvelser med verdiene som ligger i Vesterålskraft, foregår det nasjonalt store diskusjoner og endringer av overordna rammer for elkraftforsyninga. Drivere i det stor bildet er ulike tilnærminger knytta til elkraftas rolle i kampen mot klimaendringene, ikke minst mulighet for å tjene mest mulig penger og å grønnvaske oljenæringa.

  • Nye utenlandskabler for utveksling av kraft med andre land og dermed prisutjevning og økt elkraftpris i Norge lik Sentral-Europa og England.
  • Nedtapping av vannmagasinene i Sør–Norge for eksport med hensikt å skumme fløten av de høye energiprisene. Samtidig øker prisen til næringsliv og private i Norge til skyhøyt over normale tilstander.
  • Regjeringas tiltak med redusert energiavgift
  • Statnetts signalisering om generelt økt nettleie.
  • Gigantisk økning av elkraftforbruk planlagt blant annet til elektrifisering av oljeutvinninga i Nordsjøen uten positiv klimaeffekt.
  • Bygging av batterifabrikker og rasering av landskap for å skaffe mer energi gjennom vindturbiner.

Dette er noe av bildene som trer fram også når de kommunale eiere av lokalt nett og lokalproduksjon i Vesterålen har åpna for omstrukturering, salg, fusjon og hva det skal være, for å sikre kortsiktig gevinst.

Elektroner skapt av vinden på Ånstadblåheia eller vann og snø fra Djupfjorddalen, kan havne hvor som helst i Europa – og enda større mulighet når det ropes på raskere utbygging av nettet fra nord til sør i Norge.

Det er vanskelig å følge med på hvor mange økninger av tilbudene som har kommet på verdier i Vesterålskraft siden et snevert eiermøte for ett år siden kasta selskapet ut i finansverden. Det er også klart at de opprinnelige målene med slags-/fusjonsutspillene fra eiermøtet, ser ut til å være glemt i hvert fall for en eller flere av eierne.


Rødt var som parti først ute både med krav om å stoppe salg/fusjon og kritisk til hele prosessen som eierne (her: ordførerne) satte i gang.

Lokalt eierskap og med vesterålsinnretning var og er vår innretning.

Men manglende enighet førte til at prosessen har blitt mer og mer komplisert og uoversiktlig. Rødt mante tidligere til å avbryte det som var i gang og å starte på nytt. Ingen respons. Det fortsetter med lukka møter – som også Rødt lojalt så langt har støtte med utgangspunkt i kommunens interesser på kort sikt. Etter medieoppslag skal visstnok nye interessenter utenom kommunene være involvert. Det regionale samarbeidet er også satt i spill. Hvordan dette vil utvikle seg framover er høyst usikkert.

Siden ny energilov fra 1991 og seinere norsk tilslutning til EUs energidirektiv og ACER, begrenser trinnvis nasjonal kontrollen over norsk, lokal elkraft fra vannressursene. Strømnettet blir mer og mer overlatt nasjonalt og overnasjonal styring.

Det fins grenser for hvor mye en liten kommune i nasjonal sammenheng kan oppnå mot disse kreftene. Mer og mer dreier det seg om finanskapital på bekostning av industri og bygging av landet. Og det fins også grenser for hvor mye ressurser av ulike slag det er riktig å bruke på dette. Oppgavene står om å opprettholde drifta på kjerneoppgavene for kommunen på noenlunde dagens nivå, iverksetting av tidenes største samla investeringer (sykehjem, skoler, idrettshaller, ….) med påfølgende økte driftsutgifter og handtering av økt rentenivå, - for å nevne noe.

Sortland har 35 prosent eierskap i Vesterålskraft. Det må vi beholde. Da beholder vi dagens innflytelse og blokkerende mindretall.

Rødt er tydelig om at heile prosessen blei starta på et for svakt grunnlag og altfor dårlig forankra i det politiske miljøet i eierkommunene.