«Etter å ha sendt dere fisk i 1000 år, vurderer vi nå å slutte»

Fiskerijournalist Dag Erlandsen i Kyst og Fjord har skrevet brev til de 130 nasjonene som spiser norsk fisk.

Fra skreifiske i Egga. Foto: Trond Nilsen 

Fiskerijournalist Dag Erlandsen. 

Meninger

Kjære italienere, dansker, kinesere, japanere og folk fra de øvrige 130 landene som spiser norsk fisk. Alle dere som vi har valgt å ta med i vårt store eksperiment.

Det vi skriver til dere om, er at vi de siste ukene har lagt så mye som 70 prosent av våre villfiskressurser i vektskåla, i bytte mot 1,3 milliarder fat olje. Vi er fullt klar over risikoen vi løper, men er villig til å ta sjansen, og ser ingen grunn til å informere dere via offisielle kanaler. Derfor dette lille brev.

Eksperiment, ja. De fleste av dere vet ikke at dere er med på dette, noen har kanskje en anelse. Saken er, at etter at vi har sendt dere fisk i opptil 1000 år, vurderer vi nå å slutte med denne virksomheten.

Et flertall av våre folkevalgte mener det er viktigere at vi i stedet sender dere olje. Nå har vi riktig nok ikke spurt om dere er enige, for eksempel via offisielle kanaler eller ved å foreta meningsmålinger, men vi mener det er gode grunner til å anta at dere som oss foretrekker olje. Det skulle forresten tatt seg ut, med meningsmålinger i 134 land for å finne ut hva verden mener om norsk oljeboring.

Slike målinger er svært kostbare, dessuten mener vi prinsipielt at dere ikke har noe med dette. At fisken er vår eiendom. Og at det utelukkende er opp til oss hva vi velger å gjøre med den.

I det hele tatt er det viktigst hva vi og ingen andre mener om denne saken. Noen av oss, et flertall faktisk, mener at det ikke er så farlig om vi henter opp litt olje fra verdens største spisskammers, siden teknologien er blitt så bra og alt det der.

Andre, deriblant forskerne som til vanlig steller med dette, påpeker at 70 prosent av våre villfiskressurser passerer området vi snakker om, Lofoten, Vesterålen og Senja, i sin mest sårbare fase i livet, som egg, larver eller yngel. Vi løper en høy risiko, mener de.

Nå liker vi riktig nok å snakke om føre-var-prinsippet, men akkurat her synes vi ikke det passer å lytte til forskerne. Og vi synes i hvert fall ikke det passer å spre rapporten de har laget ut til folket, derfor har vi gjort minst mulig for å bekjentgjøre den.

Vi synes det er mye morsommere å fortelle om arbeidsplasser, industriutvikling og framtidig velstand som vil komme flytende, dersom flertallet gjør det vi sier. Så derfor slår vi heller på stortromma når vi kan lansere rapporter som omhandler denne biten.

Alt i alt synes vi at alle disse spørsmålene som reises er enkle, og at vi ikke trenger å involvere så veldig mange. De kan enkelt løses i minnelighet på et hotellrom i Oslo.

Det er sannelig godt at vi har rasjonalisert fiskeriene de siste årene. Færre og færre nordmenn har sin arbeidsplass på havet, dermed blir det stadig færre plagsomme mennesker som er opptatt av fiskeyngelens ve og vel, og som har førstehåndskunnskap til hvordan tingene henger sammen.

Slik sikrer vi at vi på sikt kan få et demokratisk flertall på vår side, der de fleste av oss, om vi bor i nord eller sør, snart er enige med oss om at olje er viktigst. Når den dagen opprinner, der vi alle er enige, blir det godt å ta fram at fisken vår er en nasjonal ressurs, som vi og bare vi skal råde over. Og at dere som putter fisken i munnen ikke er meningsberettiget.

Nå protesterer dere kanskje på dette, og henviser til at vi gjentatte ganger kaller havet vårt for verdens største spiskammers. Da kan vi forsikre om at dette bare er en taleform som vi bruker i vår salgsterminologi, spisskammerset er selvsagt ikke deres.

Det er vårt. Og om dere har spist fisken herfra i aldri så mange hundreår; for oss er det viktig å understreke at det ikke følger noe eierskap med denne sedvanen. Merk dere også at vi for lengst har innført 200-mils økonomisk sone, at vi bruker denne sonen blant annet til å straffe alle som ureglementert forsøker å forsyne seg av matfatet.

Så ofte vi kan poengterer vi vår suksess på dette feltet, der vi selvsagt påpeker at fiske utenom de fastlagte kvotene er en stor trussel mot våre fiskebestander.

Og her ligger også grunnen til at vi mindre gjerne snakker om de andre farene som kan true bestandene, og i hvert fall ikke den havforskerne peker på. Noen - i verste fall dere - kan påpeke at vi selv utsetter de samme fiskebestandene for langt større farer enn det de utenlandske svartfiskerne gjør. Og hva i all verden skal vi svare da?

Joda, vi skal innrømme at det er litt vanskelig å ta opp dette temaet. Det blir jo så komplisert, særlig dersom all verdens mennesker skal blande seg i oljedebatten. I verste fall begynner de å påstå at fiskebestander og andre store matvarereserver er en del av verdensarven.

Det mener ikke vi, verdensarv handler selvsagt om kultur og slike viktige ting, ikke om mat. Vi mener dessuten at produksjon av mat i første rekke handler om økonomi og handel, ikke om å ta ansvar for mennesker utenfor egne landegrenser. Derfor applauderer vi, når FN påpeker at verden trenger mer mat og etterlyser økt produksjon av fisk.

Vi kan slå i bordet med at vi hver eneste dag produserer 36 millioner fiskemåltider, og at vi tar sikte på å øke tallet. Ikke fordi vi så gjerne unner verden denne fisken, men fordi vi kan tjene mer. Det er også derfor vi mener at dersom eksperimentet vårt mislykkes – det vil si at vi til tross for planene om vekst må slutte å sende fisken vår til dere - så er ikke det vårt ansvar.

36 millioner mennesker kan med letthet finne mat et annet sted. Shit happens.

Til de av dere - om dere finnes - som heller vil ha fisk enn olje fra Norge, kan vi akkurat nå berolige med at vårt store eksperiment foreløpig er utsatt igjen, etter et mildt sagt oppsiktsvekkende resultat av siste ukers regjeringsforhandlinger.

Men avtalen som er forhandlet fram er skjør, og kommer ikke på grunn av, men på tross av hva flertallet mener. Så vi kan ikke garantere for at vi ikke på kort varsel tar planene fram igjen.

Bare så dere skal være underrettet.

Håper dere forstår.