- Kom igjen. Bli med på dansekurs! Vi trenger flere gutter. - Dansing? - Ja, det blir kult. - Kult? - Ja! - Ok, for å si det sånn: Jeg har angst for noen ting, ikke mange, høyder for eksempel, helikoptere, og dansegulv, kanskje aller mest det siste, av alle ting her i verden. Det stammer selvsagt fra både arv og miljø, jeg har arvet gener som ikke eier koordinasjon og langt mindre interesse for dans. I et hjem hvor dansing, ja, det var noe de andre drev med. Derfor har jeg holdt meg unna dansegulv. Jeg har ikke bare holdt meg unna dem, jeg har vel rettere sagt unngått dem, gjort alt for å holde meg lengst mulig unna, gått lange omveier, og med det sluppet å danse. Unntakene er ikke mange, jeg kan telle dem med en halv hånd: Ungdomsklubben, 20 år siden, Dr. Alban, Haddaway eller Ace of Base. Alle var på dansegulvet på en dansekonkurranse og jeg sørget for at jeg tapte slik at jeg slapp mer av dette. En musikktime, mellomtrinnet, jeg hadde unngått det lenge nok, lærerinnen sa at alle skulle prøve, så jeg fikk mine 4 minutter ved kateteret, en sang, karrieren var over. Og sist, Berlin for et par år siden, nattklubb klokka fem om morran, her var det ingen som kjente meg og jeg måtte krysse dansegulvet for å komme meg ut, vi kaller det i hvert fall det. Men så, og det er her jeg finner meg selv i å erkjenne at det er noen ting man som voksen burde kunne i livet. Alle burde kunne sette sammen en bokhylle, skifte dekk, lage en god fiskesuppe - og danse noen steg hvis det blir nødvendig. Ellers framstår man bare som klumsete, udannet, ja, nær sagt uhøflig, uinteressert og litt enkel. Nå kan jeg skrive under på flere av disse. Men det blir jo hva det gjør til. Man blir den man selv gjør ut av det. Så et eller annet sted derfor ligger motivasjonen. For å si ja. Ikke det at det ikke var skummelt. Jeg nedla på forhånd forbud mot å omtale dette i noen sammenhenger muntlig eller på nettet. Ingen andre enn vi som skulle dit visste om min tilstedeværelse. Jeg ga klar beskjed om at vi måtte møtes i byen, jeg går ikke inn der alene. Og følelsen, ut på gulvet (skulle vi ikke ha en time teori først?), holde hender, flashback til oppveksten, hva gjør man nå?, dette var skummelt, og så bare sette i gang. Klumsete, ja. Uerfaren, ja. Urytmisk, ja. Men så er det noen som forklarer dette. Vi rullerer på partnerne. Noen av dem vet hva som skal gjøres. Neste låt. Jo, denne låten var fin. Her er det bare å kjøre på. Ut, hente inn, håndflaten opp, snu, bytte hånd, rundt og hente inn igjen. Og så sitter det. Dette var jo artig. Dette var jo plutselig artig! Til timen blir over. Så sitter de der. - Vi stikker nå. - Nå? - Vi er slitne. - Skal vi ikke danse litt til? - Ok. En sang til. Siste! - Bra! Sier jeg. Og danser.