DET BEGYNNER å bli hett rundt Vesterålskraft. For det første fordi eierne - gjennom generalforsamlingen - stadig presser på for mer utbytte fra selskapet. Et selskap som går godt, all den tid det er nærmest vanskelig å ikke tjene penger på slik virksomhet.

Men et selskap som samtidig har et behov for store investeringer.

Det borger for at eierne - de tre kommunene - gjennom den ventede eiermeldingen bør slå fast en langsiktig og forutsigbar utbyttepolitikk.

SAMTIDIG HAR ET vedtak fra generalforsamlingen i august skapt en viss skepsis i det politiske miljøet. Hvor man åpner for å vurdere «strategiske alternativer som involverer institusjonelle investorer i en framtidig struktur».

Dette er ord som for folk flest betyr ingenting, og er ord som folkevalgte ordførere - også når de opptrer som eiere i en generalforsamling - bør holde seg langt unna. Det er ikke egnet til annet enn å tåkelegge, og skape (unødig?) skepsis.

EN SUNN DEBATT OM eierskapet til Vesterålskraft er bra og nødvendig, men setningen om «institusjonelle investorer» er for folk flest reinspikket svada.

Skal vi finne en universell definisjon av ordene, så kan vi for eksempel se hen til en rapport fra Universitetet i Oslo, hvor det heter: «Institusjonelle investorer er en vanlig betegnelse for banker, forsikringsselskaper, private pensjonskasser, kredittforetak og verdipapirfond».

Er det det vesterålsordførerne har ment - å vurdere å selge Vesterålskraft til et kapitalfond?

ELLER ER TANKEN å starte en prosess for fusjon av Andøy Energi, Vesterålskraft og Trollfjord kraft?

Det sistnevnte tror vi kan være både lurt og lønnssomt å undersøke - og kanskje gjennomføre. Det førstnevnte vil definitivt være lønnssomt på kort sikt.

Men i denne saken er det viktig med en god og langsiktig debatt. Der både debattantene og alle andre er både åpne, ærlige og selv forstår hva de snakker om.

(Leder i SortlandsAvisa torsdag 4. oktober 2012).