Foto: Erik Jenssen

Så skjer det igjen. Du har et eller annet ærend i datamaskinen. Maskinen er slått på, men du får ingen fornuftig respons, selv minutter etter at lysene er tent og skjermen har lyst opp. Eller du sitter midt i oppi ett eller annet idet maskinen går i svart, hvitt eller noe helt annet uten at du noensinne fikk sjans til å lagre det du holdt på med.

Og hva gjør du?

Roper? Slår? Trygler?

Ja, sett i gang. Det er ingen som lytter, kanskje bortsett fra et og annet overbærende familiemedlem.

Kort etterpå er du tilbake foran helvetesmaskinen i god tro og med fornyet tro på at det denne gangen skal lykkes deg å få betalt regningene i nettbanken, sjekket timeplanen til ungene, rapportert om brøddeig-status på facebook, eller hva man nå enn har behov for å få gjort.

Kanskje vil det lykkes denne gangen, kanskje ikke. Uansett så fortsetter vi. Det er som kjent ingen annen måte å få betalt nettbankregninger på, enn nettopp via PCen.

Og det er her det slår meg: Datamaskiner anno 2010 er på stadiet bilene var på 50-tallet. Ikke helt på forsøksstadiet, men langt fra ferdig utviklet. Vi står på en måte midt mellom to stadier.

Tenk bare på utviklingen av automobilen: Det fantes i hine hårde dager en og annen pioner som satset friskt på bensin og stålfelger, mens de trauste satset på at gammelmerra skulle gjøre jobben et par sesonger til. Og dermed var det jo trygt og godt.

Men så kom fremskrittet, og hestene ble solgt til kjøtt og limproduksjon. Bilen var fremtiden, mens fortiden lå på dynga. Det var ingen veg tilbake. Litt som i dag, da bankskranker og andre tradisjonelle kontaktpunkt mellom mennesker i praksis er avviklet.

Og når 50-tallsdriten på fire hjul ikke fungerte; hva gjorde folk?

Ropte de? Slo de? Tryglet de?

Antageligvis litt av alt. Det var uansett ingen vettuge folk som dro på teltcampingtur til Sverige uten å ha med verktøykassen. Om motoren kokte på tur opp Bjørnfjell, og det måtte slås leir mens utysket kjølte seg ned – ja, så var det en del av livets gang. Ingen satte pris på det, men slik var det bare. Etterpå fortsatte turen med friskt mot og ny tro på at helvetesmaskinen denne gangen ville virke helt frem til bestemmelsstedet.

Hvis en ny bil i dag ikke drar familien, bikkja, svigermor og den to tonns campingvogna til verdens ende uten problemer av noe slag, reiser vi sporenstreks garantisak med krav om erstatning og gratis hotellovernatting mot billeverandøren, forsikringsselskapet eller hvem det nå enn er som har lovet oss problemfritt bilhold.

Jeg ser veldig frem til dagen da PCn har kommet dit. For dette klarer jeg bare ikke mye lenger.