Det er jo med glede og beundring jeg sett på Norges tøffeste de siste årene. Isak, en fisker fra Nord-Norge, erobret ikke bare tittelen med også meg med sin evne og vilje til å vinne, kjempe og bruke krefter det er vanskelig å forestille seg at noe har. En kamp mot seg selv, redsler og et rått lag av minst like råtøffe konkurrenter. Jeg var imponert.

I et etter hvert mellomlangt liv, så ser jeg jeg jo at jeg skulle ønske at den kampen jeg kjemper i det daglige kun handlet om å være sprek og vågal. Da hadde jeg jo vist hva jeg burde lykkes med. Jeg kunne trent mer, øvd meg på å henge etter hendene, løftet sandsekker og trestokker. Saken er jo den at det sjeldent er akkurat det som kreves av meg.

I høst har jeg fulgt Kompani Lauritzen Tropp 1 med enda større begeistring. Helt vanlige (unge) mennesker som fikk anledning til å bli den beste versjonen av seg selv. Nå skal det sies at man kan være en nokså god versjon av seg selv uten å hive seg ut fra høye tårn eller svømme under isflak i iskaldt vann. Det var i de små tingene utfordringene lå. I å ha orden på tingene sine, klare å stå opp, det å ta vare på seg selv og andre, og i å jobbe sammen.

Nå nærmer vi oss kjernen i det jeg opplever som mest krevende. Nemlig det å håndtere livet. Sant nok er mange av oss født inn i gode familier, med ski på beina og sølvskje i munnen. Likevel er det vanskelig. I avisene leser vi om mennesker i alle aldere som sliter med angst, depresjoner, og ensomhet. Kvinner på min alder dør av overdoser av smertestillende midler utskrevet av leger. Livet er mer vanskelig enn vi bli forespeilet. Jeg har vel tidligere skrevet at livet ikke er for amatører, men i dag vil jeg hylle alle oss som føler seg som amatører i livet. Vi i lengre eller kortere perioder synes det er tungt. Kanskje er det nettopp vi som synes det å gå på butikken kan være uoverkommelig. Vi som ikke vil stå opp om morgenen fordi vi har så vondt. Vi som ikke vil ringe til vennene våre fordi vi føler at vi ikke har noe å si, eller skryte av. Vi som synes det, er tungt å få ryddet kjøkkenbenken eller vasket klær fordi det føles helt uoverkommelig. Vi som synes hverdagene, er som et fjell og at vi har nådd vårt maksimale og som mest av alt vil gi opp.

Isak, du er brutalt sterk og har et vinnerinstinkt som både er imponerende og skremmende, men jeg tror ikke du er Norges tøffeste. Norges tøffeste finner du blant de mange usynlige. De med rusproblemer, fysiske og psykiske problemer som gjør at de ikke lenger klarer eller kan mobilisere krefter for å mestre livet, men som likevel gjør det. Du som kjøper mat til katta si, selv om du har sånn angst når du må gå inn butikkdøra at kroppen rister. Du som stiller opp på julemiddagen, selv om du bli sengeliggende av anstrengelsen. Du som tar på deg smilet og joggeskoene å går ut, selv om det gjør vondt.  Du som tar telefonen når NAV ringer, fordi du må. Du som ikke ser at i nettopp dette ligger en ekstrem kraft.

Det er først i de øyeblikkene jeg mister evnen til å se mulighetene mine at jeg kan delta i kampen om å være Norges tøffeste. Når jeg ikke lengre har viljen til å lykkes, eller krefter til å samarbeide med dem rundt meg, men likevel gjør det. Det er da jeg er den tøffeste jeg vet om.

Denne teksten er til deg som har opplevd akkurat det. For om du hadde sett deg selv gjennom mine øyne, hadde klart å løfte blikket og sett at jeg ser hvor hardt du kjemper, så hadde vi innsett at akkurat her og akkurat nå er det du som er Norges tøffeste nettopp fordi du kjemper kampen for å være den beste versjonen av deg selv og for å meste livet som er som det er.

Min oppfordring er å heie på alle hverdagsheltene!