I ettertid er det eventyrene Regine Normann er mest kjent for. I denne kronikken vil vi løfte fram hva det er med Normanns eventyr som gjør dem spesielle og hva det er som kjennetegner denne eventyrfortelleren.

To samlinger

Regine Normann gav ut to samlinger med eventyr, Eventyr i 1925 og Nye eventyr i 1926. Begge eventyrsamlingene ble meget godt mottatt over hele Norge, og det ble understreket i anmeldelsene at det var en ny og original eventyrfortellerstemme man nå hørte.

Barn som hovedpersoner

I Regine Normanns eventyr er det alltid et barn som er hovedpersonen, enten ei jente eller en gutt. Hovedpersonene er skildret med tanker og følelser, de uttrykker glede og sorg slik at leseren eller lytteren får følelsen av å komme nær personene og dele deres opplevelser. Barn kan identifisere seg med disse hovedpersonene og leve seg inn i det strev og de prøvelser eventyrets hovedpersoner gjennomgår. Barna får møte noe av seg selv og sine erfaringer gjennom eventyrets hovedpersoner.

Forskjellig fra folkeeventyr

I folkeeventyrene er personene kun sett utenfra og framtrer gjennom sine replikker. Slik kjenner vi for eksempel Per, Pål og Espen Askeladd. Regine Normanns eventyr er forskjellig fra dette ved at personene i større grad blir levendegjort. Som i H.C. Andersens eventyr ser man nyanserte skikkelser som ved sin menneskelighet fanger interesse og skaper mulighet for gjenkjennelse. Hos Regine Normann finner man en tematikk som er mer kompleks og mer nyansert enn en kontrastering av det gode mot det onde. Det kan dreie seg om hovedpersonens opplevelse av tap og sorg, om tilgivelse og tillit, om forsoning og trøst – alltid båret fram i kamp mot sterke krefter.

Eventyrets gode slutt

Barn opplever at Regine Normanns eventyrheltinner og helter møter vanskelige oppgaver, ja, nesten uløselige oppgaver. De kan følge hovedpersonenes strategier for problemløsning og dere valg ved veikryss. Og det er alltid de barnlige hovedpersonene som representerer klokskap og fornuft, de er mye mer fornuftige enn de voksne. De viser mot og besluttsomhet og mange ganger er det barna som må hjelpe de voksne. Alt dette tar barna imot i forvissning om at det vil gå bra til slutt. For slik er eventyrets lov.

Aktiv eventyrforteller

Regine Normann var lærer for småskolegutter på Sofienberg skole i Oslo og fortalte ofte eventyr for elevene. Dessuten hadde hun faste eventyrstunder på Deichmanske bibliotek. Som muntlig eventyrforteller boltret Regine Normann seg i møte med barn. Hun lyttet til dem og tok deres reaksjoner på alvor, en respekt for barnet som kjennetegnet all hennes kontakt med barn.

Polerte tekster

Alle Regine Normanns eventyr ble prøvd ut med barn som lyttere før de fikk sin endelige språklige utforming. Og de ble ikke utprøvd bare én gang, men mange ganger. Eventyrtekstene ble polert i samspill med barn. Barns respons har virket inn på hva som ble tatt bort og hva som ble stående igjen. Denne utprøvelsen har tilført eventyrtekstene en knapphet og en fasthet. Det finnes ikke noe overflødig, noe som ikke hører med. Denne meisling gjør Regine Normanns eventyr til en fryd å lese høyt, å lese stille, å lytte til.

Muntlighet

Regine Normann var en storslagen muntlig forteller. Muntlighetstrekk er godt bevart i hennes eventyrtekster. Blant annet finnes ofte flere ord etter hverandre med lik betydning, en form for repetisjon av det nettopp sagte. Utsmykkende og forsterkende ord bidrar til å berike teksten, noe som særlig kommer fram i skildringer. For eksempel tjener adjektivrikdom til å male bilder og få fram farger, smak, lukt og lyd. I mange beskrivelser skildres både hørsel og syn, slik at personers sanseinntrykk formidles. Det er i klangfulle beskrivelser at fortellerens poetiske røst er bevart.

Eventyrets kraft

Regine Normanns eventyr har en kraft som gjør at de blir værende igjen i sinnet til tilhørerne og leserne, det være seg barn eller voksne. Selv fortalte Regine Normann eventyr for de mange småskolegutter hun hadde under sitt kateter, og de om hele sitt liv til å minnes essensen i eventyrene og at de hadde en lærer kunne fortelle. Elevene fikk en rikdom å bære med seg ut i livet. Da Regine Normanns ‘gutter’ ble gamle menn, husket de fremdeles eventyrets atmosfære og læreren som kunne fortelle.

Tro på eventyret

Eventyrformidleren Regine Normann hadde tro på eventyret – og hun hadde tro på barnets fantasi. Fantasien var barnets styrke og skulle hegnes om. Normann trodde at eventyret hadde mye å tilføre barn, at det kunne bringe dem bort fra en vanskelig virkelighet for en stakket stund og at de ved å leve seg inn i eventyret kunne bli stimulert og utfordret og trøstet. Eventyret kunne gi livsmot.

Slitesterke tekster

Regine Normanns eventyr har vist seg å være slitesterke. Eventyrtekstene er like friske og innbydende nå som da de først kom ut for nesten hundre år siden. Når generasjoner av norske barn har kunnet glede seg over eventyrene, er det fordi de har opplevd at de har fått igjen noe av betydning gjennom å møte disse tekstene. Det samme vil gjelde for nye generasjoner. Regine Normann kan med rette bære tittelen eventyrdronningen.