Følelsen kommer snikende. Nesten umerkelig tenker du annerledes enn før. Plutselig setter du pris på en ryddig kjøkkenbenk, orden i verktøyskrinet, symmetrisk snømåking, en plettfri garasje og en velfrisert plen.
Snikende melder irritasjonen over fjortiser som henger rund på kjøpesenteret seg. Henglsete døgenikter og heslig lettkledte pikebarn vekker en indre rystelse som gjør at du får lyst til å si fra, du får lyst til å spørre hvem foreldrene deres er, og ta en seriøs samtale. For dette går faktisk ikke an.
Og helt uten at du har lagt merke til det, har jevnaldrende mennesker fått betydningsfulle stillinger. De leder offentlige etater, foreldreutvalg, fagforeninger, idrettslag, aksjeselskaper, banker og – ja til og med hele kommuner. Det finnes ordførere rundt omkring her som er yngre enn meg. En skremmende tanke.
Før, når ting ble vanskelig, kunne man forvente at det kom en voksen. Tok ansvar, ryddet opp, delte ut kjeft til rampen og beroliget med at verden kom til å stå til påske i år også. Men den tiden er forbi.
De som før var voksne, kan i dag betegnes som ”eldre”. Noen av dem vi husket som voksne er allerede døde. Vi er overlatt til oss selv.
Denne erkjennelsen slo meg som en flaggstang i bakhodet da det under et foreldremøte på skolen gikk opp for meg at lederen for 17.mai-komiteen her i bygda – det er meg. Rektor overleverte meg skolens tradisjonsbøker, der erfaringer for 17. mai-feiring og juletrefester en mannsalder tilbake i tid er nedtegnet. Og mens jeg satt der og bladde i denne bygdas hellige gral skjønte jeg det:
Det er nå det skjer. De er vi som har makta. Det er nå vi har sjansen til å skrive vår egen historie.
Hvis vi vil at 17. maitoget skal ta en helt ny rute, så gjør vi det.Hvis vi vil servere Grandiosa istedenfor pølser, og så gjør vi det.Og hvis vi vil droppe den evinnelige talen om Eidsvollmennene og hvor godt det er å være norsk, så gjør vi det.
Men hvorfor stoppe der?
Vi er jo voksne. Vi bestemmer jo over mye mer enn nasjonaldagsmarkeringer. Vi kan jo endre bankvesenet, offentlige etater, aksjeselskaper og – ja, alt i grunnen. Det er jo vi som bestemmer nå.
Sult og krig. Miljøkrise og elendighet. Dette skulle vi jo gjøre noe med, husker jeg vi snakket om for snart 30 år siden.
Men jeg er redd det blir mye stress. Hva om det ikke blir bra, hva om vi driter oss ut?
Det kan jo bli pinlig.
Jeg vet ikke helt…
Kanskje vi lar 17. mai-toget gå den samme løypa.
Og pølser er jo rimelig OK føde.
Talen om Eidsvollmennene funket jo greit i fjor. Kanskje like greit å kjøre samme konseptet i år også.