«Pasienten er utagerende». Hva ligger bak disse ordene når de blir brukt for å begrunne tvangsmedisinering? spurte Veronica Fjeld da hun ble intervjuet i Magasinet Psykisk helse. Hennes masteroppgave i juss viser at begrunnelsene for tvangsmedisinering er blitt bedre, men at rettssikkerheten for pasienter i psykisk helsevern fortsatt ikke er god nok.
Spørsmålet hun stilte seg var om lovendringene i rettshjelploven og psykisk helsevernloven bedret rettssikkerheten.
Ett av kriteriene for å medisinere personer mot sin vilje er at man mangler samtykkekompetanse. Det vil si evnen til å forstå konsekvensen av å nekte å ta imot behandlingen. Dette kravet kom inn i psykisk helsevernloven i 2017. Fjeld har gått gjennom 100 vedtak, 50 før og 50 etter endringen i 2017 for å dokumentere elementer som påvirker rettsikkerheten til pasienter i psykisk helsevern. En solid begrunnelse er ett krav, et annet er at sykehuset gjør en individuell vurdering.
Hva betyr beskrivelser som «pasienten er utagerende» når de danner grunnlaget for tvangsmedisinering, og hva har det å si for den det gjelder? Grunnen for tvangsmedisinering må være transparent, ellers går det på rettsikkerheten løs. For språk er makt, også i psykisk helsevern. I denne sammenhengen er det neppe hippe utesteder og festing sykehusene tenker på når de snakker om utagerende. Det kan være stammespråk i sykehusmiljøer for aggresjon og manglende impulskontroll. Muligens er det vold og trusler, eller personer som i pressede situasjoner kaster møbler og gjenstander. Kanskje er det en som roper høyere enn stemmene i hodet?
Hvis du ikke forstår konsekvensen av å ikke ta imot legemiddel eller behandling, har du ikke samtykkekompetanse. Da kan du medisineres mot din vilje. Begrunnelsen for dette tiltaket er sentral. Da må vi ha krav på å vite bakgrunnen for at den enkelte blir vurdert til å ikke forstå. Med klisjémessige beskrivelser og generelle vurderinger blir det enda vanskeligere å kontrollere vedtaket, den angivelig forsvarlige grunnen til å medisinere en person med et legemiddel hen ikke ønsker.
Saker om tvangsmedisinering kommer ikke til domstolene. Når man klager på vedtak sykehuset har gjort, er det statsforvalteren som avgjør. Fjeld ser i flere av begrunnelsene at de ikke gjør egne vurderinger, men nøyer seg med å støtte sykehusets begrunnelser. Man får da ikke overprøvd saken i retten. I tillegg er det for mange vanskelig å få tilgang på erfarne advokater til å bistå i klagene, noe som igjen går på rettssikkerheten løs.
Fjeld konkluderer med at begrunnelsene for vedtakene om tvangsmedisinering er blitt bedre, selv om de ulike helsefaglige og juridiske vurderingene som skal gjøres fremdeles bør forbedres. Vi kan ikke akseptere at systemene gynger hele fem år etter at den nye loven ble innført. Å være nødt til å ta imot legemidler som påvirker psyken i stor grad og som har kjente og til dels plagsomme bivirkninger er et voldsomt inngrep i ens personlige integritet. For noen får det livsvarige konsekvenser å være underlagt et regime der de opplever at de mister både autonomi og kontroll. Praksisen reiser spørsmål rundt både menneskerettigheter og rettssikkerhet, så medisinfri behandling bør alltid være et alternativ vi undersøker. Når helsepersonell finner det helt nødvendig å tvangsmedisinere, må i alle fall loven sikre at den enkelte har en grunnleggende sikkerhet mot feil eller ubegrunnede beslutninger. Det ser ut til at vi har et stykke igjen der.