Men også Helse Nord har lenge vært klar over det. I 2014 ble det publisert en strategisk kompetanseplan der behovet for bioingeniører ble beskrevet slik: “Årlig tilvekst i Nord-Norge er langt under antatt behov.” Man må spørre seg hva som har skjedd eller ikke skjedd de siste åtte årene.

Det som har skjedd er et svært redusert fødetilbud på Stokmarknes, der nær tre fjerdedel av alle kvinnene må til Bodø eller Harstad. Dette er en uholdbar situasjon først og fremst for kvinnene selv i en allerede krevende situasjon men også for resten av familien. Bare tenk hvor mange kvinner som må sitte alene på et pasienthotell i påvente at fødselen setter i gang og til slutt må føde alene siden mannen ikke rekker å komme til sykehuset langt fra hjemstedet i en tid med mørket og vinterstormer. En fødsel er én av de største begivenheter i livet vårt og kan IKKE planlegges.

Men ikke nok med det. Mange av oss var mer en forbauset da Siri Tau Ursin, Administrerende direktør i Nordlandssykehuset ble spurt i NRK om det er andre pasientgrupper som rammes og svaret var: “I svært liten grad.” Seriøst? Selv uten medisinsk bakgrunn vet man at det ikke bare er føden som er avhengig av et laboratorium som er døgnbemannet. Listen som ble sendt til kommuneoverlegene og fastlegene var derfor ikke uventet. Konsekvensene for sykehuset og dermed for befolkningen i Vesterålen og deler av Lofoten er dramatisk og disse pasientene kan, etter det man leser i avisen, for tiden ikke lengre tas på Stokmarknes om natten: Alvorlig syke barn, dialysepasienter, tilfeller med mistanke om hjerteinfarkt, alvorlige infeksjoner, forgiftninger og pasienter med pågående blødning. Dette er ikke ubetydelig og har mye å si spesielt i denne årstiden. Man må jo virkelig spør seg om ledelsen i Bodø har tatt konsekvensene innover seg!

Og hva er med de ansatte på Stokmarknes? Inntil nå er ingen permittert, så vidt jeg vet. Men denne tilstanden skal vare seks måneder og kanskje enda lengre. Hvor mange vil søke seg vekk fra et synkende skip - ikke bare på føden men på alle avdelinger. Hvordan påvirker en sånn ekstrem situasjon rekrutteringen av hjelpe- og sykepleiere, jordmødre, turnusleger, assistentleger og overleger og alle de andre flotte folk som jobber på sykehuset. Den akutte mangelen på bioingeniører nå kan har varige konsekvenser for sykehustilbudet i lang tid fremover med uante konsekvenser, selv om situasjonen på laboratoriet bedrer seg i nær framtid.

Nei, denne dramatiske utviklingen som kom innover samfunnet vårt som en flodbølge skaper mange spørsmål. Har innføringen av helseforetakene i 2001 gjort norske sykehus bedre? Svaret må være nei. Driften av sykehusene basert på kapitalistiske prinsipper har ført til sentralisering og nedleggelse av tilbudet, økt belastning for de ansatte, problemer med rekruttering, økt sykefravær og dermed dårligere velferdstjenester for fellesskapet vårt. Første steget bør derfor være å fjerne foretaksmodellen og gjeninnføre folkevalgt kontroll over sykehusene. Et sykehus skal være velferd og ikke butikk, være trygt for pasientene og et godt arbeidsmiljø for de ansatte.

Og et godt arbeidsmiljø må skapes fra flere kanter. Arbeidsplasser som sliter med grunnbemanningen over et lengre tidsrom må regne med økt sykefravær. Dette gjelder ikke bare sykehuslaboratoriene men alle arbeidsplasser med personalmangel. Dette er en stor personlig belastning for de ansatte, gjør rekruttering ikke enklere og koster samfunnet dyrt. I Norge kan vi spare ti milliarder kroner per år ved å fjerne sykefraværet som har sitt utgangspunkt i underbemanning og en høy andel deltidsansatte. Nordlandssykehuset HF Vesterålen har utlyst fire stillinger som bioingeniør. Hvor skal de bioingeniørene komme fra? Fra andre sykehus hvor de også trenges? Det er ikke engang mulig å hente inn folk fra utlandet. Situasjon i resten av Europa er dessverre ganske lik den norske. Tall fra 2019 viser at også Tyskland mangler 1.170 bioingeniører. Var det i 2011 23% av tyske sykehus som slet med underbemanning i sykehuslaboratoriene, så økte andelen i 2019 til 46%. Så selv om Norge er et rikt land, så er det ikke lengre mulig “å kjøpe” det vi trenger. I dag gjelder det bioingeniører, i morgen gjelder det andre fagfolk, medikamenter og matvarer for å nevne noe. Økt selvforsyning gjelder alle områder.

Norge trenger en offensiv utdanningspolitikk for bioingeniører. Her trenges det både økt kunnskap rundt kandidatmåltallet og en tilstrekkelig finansiering av utdanningstilbudet. Her må Kunnskapsdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet snakke sammen. Samtidig må arbeidsplassene på sykehusene være konkurransedyktig ift. den private sektoren, både ift. lønn og arbeidsmiljø. Disse tiltakene virker kanskje kostbare men dette ville være godt brukte penger, penger som til slutt ikke må brukes til f. eks. sykefravær, pasientreiser og lengre sykehusopphold.

Til slutt har jeg bare en oppfordring: Få sykehuset på Stokmarknes tilbake i vanlig drift! Vi føder ikke enklere og blør ikke saktere i Vesterålen og Lofoten!

René Cortis, leder i Rødt Hadsel