Denne våren har det stormet rundt Aker Seafoods ASA og det Aker-eide Norway Seafoods ASA og forslaget om nedlegging av landanlegg i nord, under forutsetning av at staten endrer konsesjonsvilkårene for trålkonsesjonene. Senterpartiet og de andre rødgrønne partiene har sagt nei til endring av konsesjonsvilkårene for disse trålkonsesjonene, og regjeringen har sendt ut på høring et forslag som strammer inn dagens vilkår.

Nylig sendte representanter for Norway Seafoods Group ASA ut pressemelding med nye forslag til bedring av lønnsomheten i fiskeindustrien. Disse forslagene møter sterk motbør hos en rekke av de øvrige fiskeindustriaktørene langs kysten. La meg på bakgrunn av dette understreke følgende: Som stortingsrepresentant forholder jeg meg til at det er samme eier bak trålrederiet som landanleggene, og at fiskeriministeren har vært klar på at leveringsforpliktelsene ligger på Aker Seafoods ASA, selv om landanleggene nå er skilt ut i egne selskaper.

Sammmer eier

Det er videre slik at alle aktørene innen fiskeindustrien er velkommen til å komme med forslag til forbedring av lønnsomheten for industrien, men det er ikke slik at Aker Seafoods ASA eller Norway Seafoods ASA har noen enerett for å legge premissene for en slik debatt. Fra Senterpartiets side er vi opptatt av å skille saken som omhandler Aker og konsesjonsvilkår, som er en særdeles viktig prinsipiell sak, og det store temaet som omhandler fiskeindustrien som helhet: hvordan få bedre lønnsomhet. Derfor er innspillene fra Rita Karlsen hos Brødrene Karlsen AS på Senja, og en rekke andre aktører langs kysten minst like viktig i debatten om lønnsomhet i industrien, som innspillene fra det Aker-eide Norway Seafoods ASA.

Forslagene fra Norway Seafoods møter motbør

Jeg har mottatt en rekke reaksjoner på tiltakene som Norway Seafoods Group ASA foreslår. Det ene er restriksjoner på eksport av fersk fisk. Tanken bak er sannsynligvis at fisken skal skape sysselsetning og verdiskapning på land. Men det blir merkelig når debatten har sitt utgangspunkt i lønnsomhet, permitteringer og leveringsplikt – og Aker Seafoods, som Norges største trålrederi, fryser en høy andel av fisken på sjøen – og mye nettopp går ubearbeidet ut av landet. En kan med rette spørre om angrep er det beste forsvar? Regjeringen har lansert sin fersk-fisk strategi – og restriksjoner på å skaffe Norge og Europa ferske fiskeprodukter blir for meg et merkelig utgangspunkt.

Om å spre torskefisket

Det andre forslaget knyttet seg til å spre torskefisket utover året, såkalt periodisering av kvotene. La meg si følgende: Fiskeriministeren har oppslutning omkring bifangstordningen, som skal bidra til å holde hjulene i gang utover høsten. Det er mulig det kan finnes andre ordninger også som bør vurderes. Jack Jensen har lansert et forslag om ”kvotebank”, og dette er et interessant forslag. Men når Aker / Norway Seafoods foreslår kraftig periodisering av kvotene, så fratar de mulighetene for at fiskerne sør for Øst Finnmark kan følge sine naturlige sesonger. Det kan heller ikke være noen andre i fiskeri-Norge som har slike muligheter til å spre fisket utover året som Norges største trålrederi. Det var nettopp mulighetene for å forsyne fiskeindustrien utover sesongene som var bakgrunnen for trålkonsesjoner og leveringsplikt. Når dette blir snudd på hodet til en tvangsmessig brems av de naturlige sesonger for kystflåten, så er det ikke rart jeg har fått mange reaksjoner. Vi skal gjøre vårt aller beste for både Øst Finnmark, bifangstordninger og lønnsomheten i fiskeindustrien. Men at staten skulle si til en kystfisker fra Lofoten – at eksempelvis 40 % av torskekvoten må utsettes til høsten - det vil jeg kalle det umusikalsk å tillate seg å foreslå.