Visste dere for eksempel at det fra mandag til onsdag bare er èn dag, nemlig tirsdag. Ifølge min bedre halvdel er det logisk. Jeg har forsøkt å forklare henne at det er 48 timer fra mandag klokken 12 til onsdag klokken 12. Når jeg videre forklarer henne at det er 24 timer i døgnet, burde det bli to dager. De som kjenner meg vet at jeg ved en rekke anledninger har gitt uttrykk for at jeg kunne ønske meg flere timer i døgnet. Min lille blomst klarer altså i stedet det kunststykke å fjerne et helt døgn, og det på bare to dager.
I vår tidligere bopel hadde vi en hatthylle. Jeg formoder at de fleste av dere, i vertfall dere menn, forstår hva en hatthylle skal brukes til. Det gjør ikke min lille blomst. En dag lette jeg etter en saks. Den lå ikke på kjøkkenet og da var jeg fortapt. Min lille blomst mener jeg er fullstendig ute av stand til å lete. Etter mye om og men kunne hun fortelle at den lå på hatthylla, med følgende irriterende etterslenger – selvfølgelig! En annen gang var jeg så uheldig å mellomlande min kjære boremaskin på en logisk plass. I neste øyeblikk var den forsvunnet. Etter noe tid kunne min lille blomst fortelle at den lå på hatthylla. Ja selvfølgelig, svarte jeg.
Jeg innrømmer gjerne at jeg er en smule distrè, det skal ikke stikkes under en stol, når vi likevel er i ryddehjørnet her. Det er også min lille blomst, men hun mener jo – selvfølgelig – at hun er smittet av meg. Når jeg glemmer hvor jeg har lagt ting og tang jeg har bruk for, så forsøker jeg å lete på plasser som for meg er logiske. Nå lider imidlertid min lille blomst av ”Få-det-unna-auan-syndromet”. Det er en meget alvorlig og tilnærmet kronisk tilstand. Da havner mine ting og tang på steder som er logisk for henne. Jeg forstod jo etter hvert at det jeg måtte ha bruk for lå på hatthylla, men nå har vi flyttet.
Jeg finner ingenting lenger. Dere har hørt om ”krims-krams-krukker”. Denne lille krukken som rommer alle småting som ikke finner sin logiske plass rundt omkring i de tusen hjem. Det går rykter om at enkelte husholdninger sågar har opptil flere slike krukker. Vi er en av de husholdningene, men vi har noe annet også. Vi har ”krims-krams-skuffer” og ”krim-krams-skap”. Ja, vi har til og med et ”krims-krams-rom”. Alt dette på grunn av den tilnærmet kroniske tilstanden til min lille blomst som jeg nevnte for dere i forrige avsnitt.
Jeg mener selv at jeg ikke er noen rotekopp. I bilen har jeg jo alt på stell. I hanskerommet ligger alle trafikale dokumenter og informasjon om doningens ve og vell sirlig sortert. Jeg har naturligvis full kontroll på musikkutvalget. I bilen ligger alt jeg måtte ha behov for som journalist i felt. Fotoapparat, stativ, notisblokk og penn, lommelykt/hodelykt, jakke med logo, refleksvest, skjerf, hansker og genser. Det hele er perfekt plassert i et skrin av en bil, toppet med en anelse godlukt.
Men så hender det altså at min lille blomst låner bilen. Den er jo egentlig ikke min. Den er vår, sier min lille blomst. Og gjett hvordan det ser ut inne i mitt andre hjem når jeg får kontroll over reviret igjen. Den er bomba. Det er skittent og støvete, dørmattene ligger på "halv-åtte", CD-covrene er vrengt, setene har flekker og er fulle av smuler, klær, vesker og handleposer. Snacks-papir ligger overalt sammen med tomme kaffebeger, brusflasker det er drukket to slurker av, osv., osv.
Det kan godt hende at vi mannfolk roter det til med ett og annet innenfor husets fire vegger, men kvinnfolk er i egen divisjon når det gjelder å rote i bilen.Hvorfor er det slik? Jo, det er vel logisk!