Jeg skal med en gang strekke hendene i været og innrømme at jeg er en idiot. Nå hadde det vært naturlig å legge til at jeg er en fotballidiot. Men i dette tilfellet kan jeg dessverre ikke legge til ordet fotball. Jeg er bare en idiot!
I starten av dette året kastet vi ut TV. Et TV-fritt år blir bra. Tenk all den tiden vi kan fylle med andre meningsfulle ting, tenkte vi og som sagt så gjort. TV ble solgt på Jungeltelegrafen. Med begges samtykke og forståelse.
Og akkurat her kommer idiotbetegnelsen inn. Med Liverpools verste sesong på år og dag og Branns tragikomiske historie var det liksom ikke det store offeret å kaste ”dum-boksen” ut av stuen for en periode. Og det har faktisk virket bra. Det er forbausene hvor lite skjermen har vært savnet. Men det var før noen opplyste meg at det var noe som skulle skje i Sør-Afrika i disse dager.
Da alle varsellamper burde lyst som sabelen til Obi-Wan Kenobi begikk jeg min andre store brøler. Jeg burde selvsagt med en gang lastet ned listen over kampene og hvilke kanaler som skulle vise herligheten. Men jeg var i et TV-messig koma og var tragisk lite forberedt.
Og derfor hang ”guarden” som en grønnplante på et studentkollektiv for gutter.
Jeg så rett og slett ikke hva som kom da min kone med en hyggelig beskjed som på det tidspunktet virket harmløs. Vi var invitert til noen gode venner på lørdag kveld. På grunn av ulike ting har vi denne våren ikke fått muligheten til å være så mye med disse vennene, så selvsagt takket vi ja.
Ring, ring, ring! Jeg har akkurat slått nummeret til mannen i venneparet.
- Hallo, lyder det i andre enden.
- Jeg har nettopp oppdaget en krisesituasjon. Vet du hva som skjer på lørdag kveld?
- Ja, dere kommer til oss.
- Og England spiller åpningskamp mot USA.
Det blir stille i andre enden.
- Hva skal vi gjøre? Hva kan vi gjøre, sier min venn.
- Jeg vet ikke, men her må det mye finslipt diplomati til. Kanskje vi skal kalle inn Terje Rød Larsen?
Vi konfererer frem og tilbake og konkluderer med at det ikke er noen annen utvei enn å ta saken opp i høyesterett og be på våre knær om amnesti i to timer.
Det spørs om det går.
Men nå er listen fikset og kampene krysset ut. Da gjenstår det bare å sende den ut på høring i familierådet før jeg kan ringe alle mine venner, og alle som jeg kjenner, for å be om godt vær, slik at de kan sitte ute og grille, mens jeg ser på fotball i deres stue.
Livet er en fest for dem som liker fotball. Så lenge man unngår en chili i trynet av han som vil deg alt ondt. Jeg tviler på at han liker fotball.