For aller første gang i norsk skøytehistorie har nemlig ikke Norge noen løpere kvalifisert for 10.000-meteren i et OL. Det ligger selvsagt en del bak dette, som en kan kalle ulykksalige tilfeller. Da tenker vi på at Sverre Lunde Pedersen, de siste sesongenes ledestjerne i norsk skøytesport, har fått mye av sesongen spolert som følge av en alvorlig sykkelulykke i mai. Lunde Pedersen har de siste sesongene var sentral på lagtempolaget som tok OL-gull for fire år siden. Han er verdensmester på 5.000 fra 2019, men selv om 10.000 ikke har vært hans beste distanse, kunne en Lunde Pedersen i normalt slag sørget for at en kvoteplass til 10.000 og en ekstra kvoteplass til 5.000 kunne blitt en realitet.
Statistikkpetimetre og skøyteentusiaster vil sikkert påpeke at Norge ikke hadde noen løpere med på 10.000 i Sotsji i 2014 heller. Det stemmer, men den gangen hadde Norge to kvoteplasser, og Håvard Bøkko og Sverre Lunde Pedersen valgte å trekke seg fra øvelsen.
Forskjellen er at denne gangen er ingen norske løpere kvalifisert. Men det er ikke bare 10.000 som er et problem for Norge. Den en gang så stolte skøytenasjonen hadde bare en kvoteplass på 5.000, som Hallgeir Engebråten utnyttet til fulle med å vinne en sensasjonell bronsemedalje. På 1.500-meteren hadde Norge med tre herreløpere.
Kvotene i OL på 10.000-meteren har endret seg. Kommersielle interesser, blant annet, har gjort nåløyet trangere. En øvelse som i Sarajevo i 1984 tok fem-seks timer å gjennomføre, skal nå være avviklet i løpet av halvannen til to timer. Det er ikke bare kommersielle interesser. Også et utvidet øvelsesprogram og presset tidsplan i forbindelse med vinter-OL har gjort at det har vært nødvendig med justeringer. Nå er det bare 12 løpere som får gå det som er regnet som skøyteløpernes manndomsprøve. I 1984 og 1988 var det for eksempel 32 løpere på start, som siden har gått ned til 16, før det i 2018 ble 12.
Norges siste medalje på 10.000 kom i 2002, da Lasse Sætre tok bronse. Øystein Grødum endte på fjerdeplass i 2006, før Håvard Bøkko ble nummer fem i 2010. Samme mann gikk også i 2018, da med er 11. plass av 12 løpere, som eneste norske løper.
En skal ikke la seg blinde av en overraske medalje på halvmila, ei heller at en av våre største håp har vært ute med skade og nedprioritert de lengste distansene. Manglende resultater på langdistansene er kommet over tid for de norske fargene. Det bør det tas tak i.
Norge har en lovende skøytetropp med unge utøvere med i Beijing. Peder Kongshaug gikk for eksempel et optimalt løp på 1.500 meter og var bare 15 hundredeler fra bronse, på en fjerdeplass. Men hederlige plasseringer duger ikke i lengden for nasjonen som har fostret «Kupper`n» og «Hjallis». Norges Skøyteforbund har en jobb å gjøre med å finne talentene som kan føre den norske langdistansearven videre. Idrettsnasjonen Norge er ikke tjent med at landets løpere mangler på startlista på skøytesportens manndomsprøve. Det må bli kult å gå langdistanse igjen ...