Sist jeg skrev streif handlet det om en nær døden opplevelse etter å ha tatt feil flaske da jeg skulle kurere et snev av røykhoste da jeg vikarierte i Vesteraalens Avis.
Det viste seg å være et tilsynelatende livsfarlig løsemiddel fra Norsk Eterfabrikk. Flasken var påført alt som finnes av advarsler, men det hjalp ikke meg. Det var noen lange minutter før legen etter en samtale med Giftkontrollen kunne berolige meg med at jeg fortsatt hadde noen dager igjen å leve.
Det kan nærme seg en nær døden opplevelse å komme hjem etter 14 dager ferie inkludert fire dager på festival med mer enn fast føde på menyen. Skjeggete, skitten og med rødsprengte øyne er det ikke helt enkelt å se så veldig positivt på tilværelsen.
Etter å ha svettet ut nattdrakten, fått noen timer søvn, en dusj, sleiva over med barbermaskinen og på med rene klær, bar det av gårde for å treffe gamle og nye kolleger i Sortlandsavisa og Vesterålen Online.
Det er egentlig fascinerende å oppleve avholdsmann og redaktør Gard Michalsen sin innlevelse i den psykologiske tilstand til et festivaloffer.
Det er ikke bare, bare å få start på en bulldozer som har stått parkert uten tilsyn i et par år. Men der er han en av de flinkeste mekanikerne.
Jeg er beæret over at min penn er ønsket, og skal gjøre mitt beste.
Kontrasten mellom det maskuline i å slite seinotbly på «Råsa» utenfor Sørøya til blodsmaken tar meg, til det å justere motorikken til tastetreff som journalist i SA/VOL fascinerer meg også.
Da satser vi på at vi får 14 interessante dager i ytringsfrihetens tegn.
Så får vi håpe at der er større grunn til å sprette sjampisen enn å tisse i buksa når jeg ringer.