I all tid har kystfolket høstet og hatt goder av tilgjengelige levende og fornybare ressurser i norske havområder.

I nyere tid har statsmakta på vegne av folket, regulert hvor mye som kunne høstes og deretter fordelt totalmengden på ulike interesser. Dette har i all hovedsak vært gjort på en god måte. Dette er også nedfelt i blant annet Havressursloven som slår fast at fisken i havet er fellesskapets eiendom - Et solid ankerfeste i norsk fiskeripolitikk.

I formålet til loven heter det også at dette skal medvirke til å sikre sysselsetting og bosetting i kystsamfunnene.

Når Melbu og Stamsund og flere andre kystsamfunn bygde opp industri med pålagt levering fra trålerflåten og aktivitetsplikt, var dette helt i samsvar med lovverket.

Det var også god forvaltning av samfunnets ressurser. Dette var en samfunnsmessig måte å organisere en verdikjede med høsting, transport og bearbeiding til bestemte lokaliteter langs kysten. Og hensikten var ikke først og fremst å øke fortjenesten til enkelte eiere, men å legge tilrette for heilårige arbeidsplasser.

Altså mer stabile arbeidsplasser og levedyktige lokalsamfunn. På mange måter et forbilde for god verdiskapning, fordi flere forhold ble tatt vare på innafor en samfunnsmessig målsetting om å ta heile kysten, havet og ikke minst folkets skaperkraft i bruk. Og i tillegg at verdiene fra salg i markedet ble spredt på mange. En modell som fagbevegelsen og mange med oss ser som avgjørende for et godt liv. Børsen var den gang langt borte.

Hvorfor tulle med en så god modell for samfunnsbygging?

Noe av dette skyldes at noen få nasjonale og globale selskaper har sluppet til med sine snevre økonomiske interesser. Derfor blir nå blandingsøkonomien med noen overordnede samfunnsmessige målsettinger, skiftet ut med kortsiktige og enormt sterke private kapitalinteresser.

Politikerne har, etter press fra private eierinteresser, gitt etter og tilrettelagt for denne utviklingen. At Røkke som en av de mest aggressive så nytte i å komme til Melbu, viser hvilke store verdier og potensialer nettopp melbusamfunnet hadde og fortsatt har.

Det som skulle være en integrert og god modell for melbusamfunnet, ble en oppsplitta modell med delvis flytting og egne regnskap for fangstleddet og landindustrien.

Oppsplitting på denne måte ser fagbevegelsen skjer over alt. Borte blir sammenhengen i en større og lengre verdikjede der det vektlegges også andre samfunnsmål enn den enkelte produksjonsavdeling og bedrifts overskudd. Dette skjer sjøl om det både kan være mer effektivt og bedre samfunns- og miljømessige å sjå de store sammenhenger.

Også på andre områder privatiseres mer og mer av det som tidligere var tatt forgitt skulle være samfunnets eiendom og forvaltes til beste for felles samfunnsinteresser.

Så er det ikke overraskende at det er på denne veien regjeringa nå foreslår å gå videre på – eksempelvis med leveringsplikt på fylkesnivå. Sannsynligvis som et mellomtrinn til fullt frislepp av alle forpliktelser. Regjeringa med statsminister og fiskeriminister i rorhuset deserterer som samfunnsbyggere. De flykter fra oppgaver de er pålagt. Desertering bør straffe hardt - også i det sivile samfunn.

Det er derfor virkelig et lyspunkt når lokalutvalget på Melbu og ansatte i industrien har stilt seg så i spissen for denne markeringa, deltakelse i mediadebatten og i Stortingets høring. Dere har fagbevegelsen med dere for å beholde fisken som kystfolkets eiendom.

Markeringa har betydning også for alle de andre som fører lignende kamper for arbeidsplasser, god verdiforvaltning og lokalsamfunn.

De ansatte i industrien og heile melbusamfunnet fortjener vår støtte.

Fisken tilhører kystfolket – Trålfisk til Melbu.