Det er 16 iskalde minusgrader i lufta. Sammen med tusener av andre er jeg på vei oppover bakkene fra småhusene i Lillehammer sentrum. Det er OL, og året er 1994. På veien opp til stadion veives det med flagg. Det synges, og drikkes varm toddy. Det er norsk fellesskap. Ute i løypa skjer det noe uventet.
I det Vladimir Smirnov passerer oss på sin 50-kilometer, så heier publikum som gale, mye mer enn for vår egen Bjørn Dæhlie. Hvorfor det?
Av to viktige grunner, tror jeg. Veldig mange synes nok sympatiske Smirnov fortjener sitt etterlengtede OL-gull. Men veldig mange merker seg også forskjellen på det støtteapparatet som står bak norske løpere, sammenliknet med det løperne fra de små langrennsnasjonene opplever.
- Urettferdig, mener mange.
Selv husker jeg at jeg som 11-åring møtte på mitt aller første kretsrenn på ski, med nye langrennsski, med glidsmurning på midten av skiene, og festesmøring foran og bak. Et uheldig hjertestans førte til at jeg manglet det mine konkurrenter i sporet hadde: En pappa som fikset utstyr og ski, slik at det blant annet ikke ble smurt motsatt, som i mitt tilfelle.
- Urettferdig, tenkte jeg da. Og ble enig med meg selv om at det for meg var artigere å drive med friidrett og fotball. Jeg fulgte imidlertid med på skisport på TV, og VM i Holmenkollen i 1982 var glimrende underholdning.
Noen få år senere klarte amerikaneren Bill Koch nesten å revolusjonere skiidretten fullstendig. Det gikk åpenbart mye raskere å skøyte enn å bruke den tradisjonelle diagonalgangen. I stedet ble det to klart atskilte stilarter. Med doble krav til utstyr og smøring.
En hovedfagsoppgave skrevet om tenåringer og langrenn viste at enkelte 16-åringer under Hovedlandsrennet i 2011 stilte med 10 par ski.
- Urettferdig lek, som følge av utstyrshysteri, antydet forsker Morten Aagård, som fant ut at snittet for 15- og 16-åringene som deltok i rennet var hele fire par ski.
Slik sett er jeg veldig glad for at mine gutter på henholdsvis åtte og tolv år er tydelige på at de ikke er interessert i å konkurrere på ski. Fotball og miniatyrskyting er håndterbare størrelser å mestre for denne pappaen.
For all del: Vi går på ski, hele familien. Mor og far smører ski til seg selv på tradisjonelt vis. Og lar ungene skøyte. Et ferskt utsagn fra minstemann som testet NNM-løypene før mesterskapet fikk oss imidlertid til å smile bredt.
- Æsj. Det er noen som har laget skispor her. Midt i løypa!
Artikkelforfatteren er til daglig journalist i VOL, men hadde permisjon under NNM på ski for å være pressekontakt, og for å arbeide med nettsider og web-tv for mesterskapet.