Den norske kunstverden er ikke særlig rommelig – bor og arbeider man for langt fra hovedstaden, er mulighetene for å få et etablert navn relativt små. Det er maleren Gunnar Tollefsen er eksempel på. Hadde han slått seg ned i Oslo etter at han var ferdig med Statens Kunstakademi i 1962, ville han ha sikret seg en viktig plass i norsk kunsthistorie. Men han valgte, som Nikolai Astrup før ham, å vende tilbake til hjemstedet sitt. I hans tilfelle langt mot nord – på Nøss på Andøya, en liten bygd og fiskevær på vestsiden av øyen med storhavet som nærmeste nabo.

På Kunstakademiet hadde han hatt Reidar Aulie og Aage Storstein som lærere. Det var hos dem han fikk sin opplæring – særlig av den siste. Storstein hadde vært elev av André Lhôte (1885–1962) i Paris, og det hadde satt sitt preg på ham. Lhôte var på den ene siden modernist, fordi han fremhevet at bildet først og fremst er en todimensjonal flate, og at kunstmidlene (teknikk, farge, form og komposisjon) må legges over og bryte ned motivet. Men han var også klassisist, fordi han så sterkt gikk inn for at maleriet måtte ha feste i en geometrisk struktur som hadde røtter tilbake til antikken. Storsteins undervisning ga Tollefsen en fast grunn å stå på, selv om han hurtig beveget seg bort fra Storsteins malemåte.

Tollefsen reiste altså etter utdannelsen hjem igjen til Vesterålen. Det kan ha vært mange grunner til det, kanskje først og fremst den storslåtte naturen og den ensomhet som gjorde at han kunne fordøye alt det han hadde lært på akademiet. For han reiste jo ikke alene tilbake – han hadde med seg i bagasjen en betydelig kunsthistorisk innsikt. I løpet av de første årene fant han tålmodig frem til de kunstnerne som i særlig grad fant resonans hos ham selv – som bildene til kubisten Georges Braque og den abstrakte koloristen Maurice Estève. Også norske malere som Lars Tiller, Roar Wold og Johs. Rian gjorde inntrykk på ham. Når visse kunstverk finner en sterk resonans hos en maler, griper de inn i hans indre på en måte som gjør at han blir oppmerksom på aspekter ved seg selv som han tidligere ikke visste om. Det er med andre ord en måte å finne frem til seg selv på – som maler. Samtidig pekte disse kunstnere på andre formspråk og malemåter som verken Reidar Aulie eller Aage Storstein hadde henvist til, eller selv var opptatt av. Dermed ble Tollefsens muligheter som maler mye større.

       Også en annen grunn til hjemreisen er viktig, nemlig at han nok opplevde at han trengte sin barndoms storslagne natur rundt seg. Det var nemlig også en ting han hadde lært i Oslo – at den Pariserskolen som malere som Jakob Weidemann, Inger Sitter og Knut Rumohr var en del av, hadde naturen som sin fremste inspirasjonskilde. Men istedenfor å konkurrere med naturen ved å male den direkte, forsøkte de ved hjelp av farger og former å få frem den opplevelsen den ga dem – på samme måte som en komponist gjør det – bare at tonene var erstattet av farger og former. Likevel var det ofte slik at både Weidemann, Sitter og Rumohr lot den tykke maleriske skodden lette av og til, slik at man kunne se fragmenter av en skogbunn, et svaberg eller en fjellkjede som kan sette oss som betraktere på sporet.

       Dette ble den veien Gunnar Tollefsen fulgte. Hans lerreter er på den ene siden abstrakte – holdt på modernistisk vis i flaten, som Rød speiling, Blå speiling og Steiner og sjø. Men samtidig aner vi gjennom hans bruk av den blå og røde fargen og av ovale, mørke former akkurat et stykke natur – steiner, sjø og speilinger. Det er tale om en art fruktbar dobbelteksponering.

I Granskogen anvender han overlapping slik at det oppstår lag på lag bak hverandre – noen av flatene er hvite og virker som sterkt lys innenfra. Dette er et maleri som kan oppfattes som en lek med romformer, uten å bryte flaten. Men tittelen får oss til å oppdage grantrærne, og det gjør at spillet og spenningen mellom figurasjon og abstraksjon blir intensivert her. I Uten tittel benytter han former som faktisk bryter flaten, som øverst til venstre, hvor vi aner en form som ligner på en halvt åpen bok. Dermed oppstår det en ny spenning mellom flate og rom. Og slik kunne vi fortsette.

       Nå var ikke Gunnar Tollefsen bare maler – han var også skulptør. Også her valgte han et abstrakt formspråk, som i Danserinne, Samtale, Veggskulptur. Inspirasjonen kom i dette tilfelle både fra Georges Braque og den amerikanske billedhuggeren Louise Nevelson m fl. – likevel er de alle blitt så helt og fullt hans egne.

       I 2016 hyllet man Gunnar Tollefsen for hans innsats med en utstilling kalt Mitt landskap, hvor en rekke unge og eldre kunstnere laget nye kunstverk med utgangspunkt i de maleriene og skulpturene av Tollefsen som var med på utstillingen. Her var kunstnere som Linn Halvorsrød, Johanne Hestvold, Hans Christian Gilje, Siri Austeen, Olav Christopher Jenssen med flere med. Og det var interessant å se hvordan Tollefsens bilder og skulpturer hadde inspirert dem i ulike retninger. Utstillingen turnerte over hele Nord-Norge, og ble en stor suksess. Men i sør er Gunnar Tollefsen fremdeles for det meste ukjent, og det bør man gjøre noe med.

Han er en alt for verdifull kunstner til å gå i glemmeboken.