Denne gangen i 3D.

Aaaaaahhh.

O` glede. Kraften vil strømme ut av lerretet, bokstavelig talt.

Men det er en vri. Min kone blir med. Og hun er skeptisk. Veeeeldig skeptisk.

Utrolig nok har hun frivillig underlagt seg dette kulturelle eksperimentet. Motivene kommer hun sikkert til å redegjøre for etter hvert. Men jeg kan ikke la være å bli imponert over entiusiasmen.

For her snakker vi om en kinoentusiast med filmpreferanser i retning av europeisk kvalitet. Sorgmuntre romantiske gledesperler fra slitne fortauskafèer foretrekkes foran storslagne kampscener i ytre kvadrant. Gladvold anses barnslig, og fremstilling av liv fra fremmede planeter anses som…

Ja. Du ser tegninga.

Så filmkvelden kommer neppe til å bli en filmatisk dannelsesreise gjennom Kraftens veger, gjennom Yodas mangslungne bakgrunn, eller Jedi-kodeksens tunge alvor. Ei heller vil det bli nikket anerkjennende til oppbyggingen av historien, de storslagne digitaleffektene eller de drivende dyktige stunt-koordinatorene som gjør at vi alle får ta del i Luke Skywalkers rike.

Ikke kan man håpe at prinsesse Leias legendariske frisyre gjenskapes i heimens lune rede. Og antageligvis fårjeg ikke OK på forespørselen om bestilling av Jedikappe på internett.

Mest sannsynlig vil jeg få min diagnose bekreftet. Hun vil med fornyet tyngde kunne slå fast at jeg (og alle andre som bekjenner seg til Kraften) er:

a: infantileb: grunne i sjelenc: avstumpeded: innleggingsklare

(Stryk det som ikke passer)

Men det får stå sin prøve. Dette må frem. Alt for lenge har jeg båret min indre Luke Skywalker med skam. Lenge har mine følelser for laserpistoler og romferder måttet undertrykkes bare fordi jeg har villet holde igjen på et siste skjær av voksen verdighet.

Men nå klarer jeg ikke mer. Det får briste eller bære.