Fra tidlig på 2000-tallet til i fjor var jeg knapt innom 17. mai. Fjellet, utlandet, hjemme, borte. Jeg er norsk og vel så det, men fant ingen sterke følelser for nasjonalfeiringen, i tomrommet mellom å være barn og voksen.

Det varte helt fram til til 22. juli 2011, og jeg i fjor følte at det igjen fantes en større grunn til å markere dagen enn det norske flagget. At 17. mai kanskje handlet om noe mer enn å blåse opp vår egen nasjonalstolthet og selvfølgelse. (Les min 17. mai-tale fra i fjor her).

Så feil kan man ta.

Slik vi sommeren 2011 trodde at 22. juli skulle forandre samfunnet vårt. Jeg tror det varte i fire dager. På den femte logget vi på facebook igjen, og på den sjette begynte høstsesongen på tv.

NÅ BEGYNNER jeg altså å miste min skjøre tro på 17. mai igjen.

Det handler selvsagt om flaggdebatten som har blusset opp de seneste åra og spesielt denne våren.

En debatt som dessverre får voksne, rasjonelle og åpne mennesker til å lukke seg inne i en sneversynt forestilling om hva 17. mai skal være, hva det norske flagget betyr - og hvordan vi må og skal feire denne dagen for evig og alltid.

Denne gang begynte det med feilsitert og misvisende nyhetssak på det høyreradikale nettstedet «Fyret» om at en skole i Ålesund ville fjerne de norske flaggene fra 17. mai-toget. Om skolebarn som hadde tegnet et norsk flagg på den ene siden og et annet lands flagg på den andre siden.

Ingen ville kaste ut det norske flagget. Men noen av skolebarna hadde lyst til å bære disse små papirflaggene i tillegg. Slik gikk det ikke - 17. mai-komiteen så helst at det ble bare norske flagg.

Siden har debatten rast med alt fra det ene til det andre. Best husker vi kanskje Frp-politiker Aina Stenersen som mente at andre flagg ødela 17. mai-feiringen.

Hun ble lei seg av det.

Jeg er lei av henne.

HVA ER EGENTLIG 17. mai-feiringen til for?

Det finnes ingen fasitsvar. Det var og er en feiring av demokrati, frihet og selvstendighet, den gang Norge ble en egen nasjon, vi med. I dag er det mest jubel, lek, is og brus, vi bærer flagg og heier på Norge. Det synes jeg er flott og det syns jeg vi skal fortsette med.

Men 17. mai bringer også fram noe av det verste med den norske iboende og underliggende nasjonalismen. I Morgenbladet tidligere i vår stilte man spørsmål om temaet, med blant andre svenske eksperter, og forskning som påstår at Norge er det mest nasjonalistiske og rasistiske landet i Norden.

Akkurat det tror ikke jeg.

Men jeg tror mange av oss - bevisst eller ubevisst - har låst seg fast i noen fastlåste og sneversynte bestemmelser og oppfatninger om hva Norge er, om hva 17. mai er, og hva denne dagen er til for.

Og omtrent som når vi snakker om samiske skilt og stedsnavn, så vekker flaggdebatten til live noe av det mest urasjonelle og trangsynte i oss.

JEG KLARER RETT og slett ikke å få meg til å se hva som er galt med at noen ønsker å bære sitt lands flagg i 17. mai-toget.

Tvert i mot! Det er jo inkludering på sitt beste.

Det er, for å bruke en frase fra den nevnte 22. juli-saken - multikulturalisme av beste sort. Forskjellige flagg i norske 17. mai-tog ville provosert Anders Behring Breivik og hans likesinnede voldsomt.

Det alene betyr for meg at det er noe vi burde gjøre.

Ikke med det sagt at alt som provoserer høyreekstreme og nasjonalister er bra - og på ingen måte at alle som er mot andre flagg på 17. mai, er enig med ekstremistene. Erasmus Montanus sin logikk holder selvsagt ikke i denne saken.

Men når man sammenligner det mange mener i dette spørsmålet med andre som sier omtrent det samme, men med litt andre ordvalg - bør det gi grunn til bekymring.

FOR Å TESTE det såkalte folkedypet la jeg ut en noe provoserende og smått ironisk statusmelding på facebook:

  • «Jeg er på jakt etter flagg å gå med på 17. mai andre enn det norske. Alle tas i mot med takk!».

Den kan tolkes på mange måter, og mange har tolket den i verste mening. Det var dessverre også meningen. Nesten 100kommentarer har statusen fått.

Det er for mange til å gå gjennom alle verken her eller, og langt mindre svare på hver og en. Men to hovedtendenser/hovedtrekk kommenterer jeg gjerne:

  • «Jeg er norsk og vil selvsagt ikke gå med noe annet enn et norsk flagg!»

Nei - og det er jo ikke noe galt i det. Poenget mitt er - hva er problemet om noen andre ønsker å gå med et annet, eller om så to flagg? Det er ingen som vil tvinge noen til å bytte ut det norske flagget, men hva er problemet om det blant 1000 norske flagg finnes to fra Somalia og ett fra Pakistan?

Den mest «likte» kommentaren på statusen min omfatter blant annet følgende setning:

  • «Å se flagg på NORGES nasjonaldag som representerer totalitære og eller korrupte regimser som for eksempel Iran, Pakistan, Eritrea, og lignende, blir helt feil for meg».

Der er noe av kjernen i debatten, sett bort fra følelsene og kjærligheten til flagget: 17. mai ferier vi fred, frihet og demokrati. Det er nettopp landene med totalitære og korrupte regimer som vi trenger fokus på disse dagene. Sånn at vi kan komme videre. Sånn at verden kan utvikle seg.

Og sånn at disse landene en dag kan få den samme utviklingen som Norge har hatt de siste 199 årene.

EN DAG FOR å feire demokrati, frihet og fred, ja. Er 17. mai først og fremst en dag for å feire det norske flagget eller den norske selvfølelsen?

Nei, mener jeg. Og det er ikke minst en dag som har endret seg og som stadig bør endre seg. Skal 17. mai være slik den er i dag, for alltid? Er det gitt?

Bør ikke feiringen av dagen endre seg i takt med at verden har endret seg de siste 200, 100 og 10 årene? Kan vi bidra noe til verden ved å ta den med i feiringen?

Det er kanskje den debatten Norge burde ha tatt i de kommende åra. I stedet for en molboaktig debatt om hvorvidt ridende politi skal sparke barn med «feil flagg» ut av toget, som osloordfører Fabian Stang så presist spissformulerte det.

NAIV SOM JEG er håper jeg selvsagt at Norge er i stand til å ta den debatten. At vi kan begynne den med å stoppe opp litt, tenke oss om og spørre hva som faktisk er så galt med en inkluderende 17. mai.

Og gjerne fortsetter med å lese ordene fra Bjørnstjerne Bjørnson for noen hundre år siden. En av de sterkeste talsmannene for det norske flagget.

Og en av dem som nok snur seg i grava av måten vi diskuterer dette i dag.

For som han skrev i 1892:

«Jeg føler mig skamfuld, hvergang en Landsmand bruger det paa denne Maade ... Hvad var Norge uden de Fremmede? I Haandværk, Industri, Handelsskab, Kunst, sociale og politiske Opgaver? Enten maa vi ud blandt dem eller de maa hid til os. At skjælde ærlige Folk ud som «Fremmed», deri er en slet arv fra den Tid, de forskjellige stammer hadede hverandre; derfra er arven gaat videre ind i Bygdesneverheden og derfra videre ind i den slettere Patriotisme. Det er Grisemoral i den, vi vil være alene i Trauget.»

DET ER ORD til ettertanke.

Mens jeg tenker på om jeg føler for å feire et 17. mai som skal være bare rødt, hvitt og blått.