Plutselig er den der. Konvolutten med mitt navn og adresse.Av den ubestemmelige typen som får meg til å ane uro. Hva er dette? At det neppeer en regning skjønner jeg. Ei heller er det en stevning fra noen som vilsaksøke meg. Det er jeg helt sikker på. Men den bærer med seg et slagsoffisielt preg, som jeg ennå ikke skjønner omfanget av. Det er alvor. Så pass forstår jeg.
Hippieklovneri?
I løpet av de siste par måneder har dette skjedd to ganger.Begge gangene ble jeg både glad og lettet da jeg skjønte innholdet. Det handlerom dugnad. I en tid hvor frivillig arbeid av mange sikkert sees på som naivthippie-klovneri, så må man nok bort fra spørsmål som:
- Nei.... må jeg?
- Noen som melder seg frivillig?
Skigruppa på Stokmarknes har skjønt det. De setter ganskeenkelt opp en liste med alle tenkelige, og utenkelige foreldre. Så innkalles"de skyldige" til oppmøte for å arrangere onsdagsrenn. Tid og sted erangitt, samt nøye opptegnelse av arbeidsoppgave. Kan det bli bedre?
Natteravn og onsdagsrenn
De ansvarlige for Natteravnene på Stokmarknes følger akkuratsamme oppskrift. Dermed ruslet jeg rundt en fredag kveld, sammen med tre andrevoksne. Vi skulle sjekke at ungdommene i sentrum hadde det bra. Det hadde de. Ialle fall de vi hilste på.
Limet i lokalsamfunnet
Alle skjønner at frivillig arbeid er mye av limet ilokalsamfunnet. Vi kan ikke kjøpe oss bort fra alt mulig. Og altfor mangeventer at det offentlige skal ta ansvar i alt stort og smått. Samtidig har defleste av oss trange timeplaner.
Dermed er det tid for skryt: Takk til dere som klarer åorganisere dugnaden. Og som får det til uten å gi oss noen sjanse til å sluntreunna. Dermed blir samfunnsoppdraget utført, og vi som utkommanderes kan ha godsamvittighet. Vi har bidratt med vårt.