Arne Ivar Mikalsen (V) spurte Rødt og SV, hvorfor Norge burde være med i NATO?

Vurderingen av medlemskapet i NATO og NATO i seg selv burde være en selvfølge for hvert parti og hvert medlemsland - hele tiden. Bakgrunnen til spørsmålet er den folkerettsstridige invasjonen av autokraten Putin i Ukraina. Siden jeg ikke kan snakke for SV og heller ikke for hele partiet Rødt. Derfor fortsetter jeg å snakke for meg selv, som Rødt-medlem.

Da jeg våknet torsdag, 24. februar og leste gjennom nyhetsfeeden min var jeg i sjokk. Ja, faren for en militæraksjon har vært der lenge. Og alle som hørte talen fra Putin på sikkerhetskonferansen i München i 2007, ante hvilken vei det kan/vil gå. Det triste beviset fikk vi i 2008 og i 2014. At Putin kommer til å blande seg inn i Øst-Ukraina var ganske sannsynlig, men at det kom nå og som en full invasjon, det, må jeg innrømme, har jeg ikke regnet med. Denne krigen er en forbrytelse av Putin og ledelsen i Kreml.

Sammen med spørsmålet om NATO ble spesielt venstresiden også konfrontert (av bl. a. Mikalsen) med at man har “unnskyld” Russland underveis. Ble det gjort? Nei, jeg synes denne påstanden henger ikke på greip. Ja det finnes folk som er (altfor) ukritisk. Men det er en stor forskjell om å unnskylde eller forstå noens handlinger. Hver gang man prøver å forstå Putin, så hagler det ordene apologet, “putinvenn” osv. Dette er symptomatisk for vår tid hvor det finnes bare svart og hvit. For å si det engang til, å forstå noe betyr ikke at man ha forståelse for noe. Og jeg har null forståelse for det Putin-regimet gjør, i Ukraina og i Russland.

Mikalsen lister opp de fleste (krigs-) forbrytelser Sovjetunionen og senere Russland har begått fra 1930-tallet til idag og det veldig detaljert. Men siden Mikalsen underviser også i historie i VG 3 for voksne elever, skulle han også nevnt den røde og hvite terroren under oktoberrevolusjonen med 8 millioner dødsoffer og den store terroren under Stalin, hvor mer enn 1,5 millioner mennesker ble pågrepet og halvparten av de ble henrettet. Dette er grusomheter som ligger utenfor min forestillingskraft.

Men hva har dette med NATO å gjøre? Konklusjonen til Mikalsen er at Russland har ikke endret seg noe særlig og er “en nasjon bygd på mistillit og konspirasjoner. De kan ikke stoles på før de har bevist det motsatte.” All de forbrytelser ble stort sett gjort av ledelsen, men Mikalsen anklager hele nasjonen og dermed hver russer. Sånne konklusjoner hadde jeg ikke forventet av en historielærer fra Venstre. Tenk om en skoleelev leser dette. Da forundrer det meg ikke at russiske barn i Norge blir hetset på skolen. Ønsker du, Arne Ivar Mikalsen virkelig å bruke russofobi for å legitimere det norske NATO-medlemskapet?

Jeg ble født i 1981 i Øst-Tyskland midt i våpenkappløpet mellom USA og Sovjetunionen med installasjonen av RSD-10 raketter på den ene siden og Pershing II raketter på den andre siden. En mulig atomkrig var allestedsnærværende. Jeg kommer alltid til å huske da mora mi fortalte meg engang på 1990-tallet, hvordan hennes reaksjon var da jeg ble født. Gleden var selvfølgelig stor at barnet var frisk, men da hun fikk høre at jeg var en gutt, så var første tanken at gutten hennes må bli soldat og sjansen at hun vil miste meg i en krig var stor. Jeg ble født i en farlig kald krig mellom to supermakter. Denne historien har preget meg og er en viktig grunn at jeg ble pasifist og militærnekter.

Hvorfor skriver jeg det. Jeg skriver det, fordi krigen i Ukraina minner meg mye om det. For 40 år siden var Tyskland “bufferen” mellom USA og Sovjetunionen. I dag er Ukraina bufferen mellom imperialistene i USA og EU i vest og imperialistene i Russland i øst. Krigen er ikke kald lengre, den har blitt varm. Men har vi stått stille de siste 40 år?

Etter at flere halvdøde menn har ledet Sovjetunionen i første halvdelen av 1980-tallet ble Mikhail Gorbatsjov, som nylig ble 91 år gammel, Sovjetunionens leder i 1985. Det er han vi forbinder med ordene “glasnost” (transparens) og “perestrojka” (omstrukturering). Ved siden av å reformere den diktatoriske sovjetkommunismen i retning mot en demokratisk sosialisme/ ei sosialdemokrati og dermed redde sitt land, var et av de viktigste målene å få slutt på den kalde krigen. Det som er den røde tråden i Gorbatsjov sine handlinger er viljen til å få slutt på krig og villighet til å føre krig. Han gjorde en innsats for nedrusting, demilitarisering og, kanskje det viktigste, avskaffelse av alle atomare raketter. Han distanserte seg også fra Bresjnev-doktrinen i 1989, noe som ga statene i Warszawapakten mer suverenitet. Denne friheten fra den sovjetiske siden ga folk håp og førte til en rekke stort sett fredelige revolusjoner i Østeuropa.

Dette hadde stor betydning for meg, en liten gutt på 8 år. Også i Øst-Tyskland ønsket folk, inspirert av Gorbatsjov, reformer og en demokratiprosess og mine foreldre var organisert, som mange andre, i en liten lokal opposisjonsgruppe. Ut fra disse gruppene oppstå en økt vilje til å få protestene ut på gatene. Men i motsetning til politikken i Sovjetunionen, så klamret DDR-regimet seg på den diktatoriske kommunismen. Det var åpenbart at Gorbatsjov var ikke særlig populær blant Honecker & Co. Alle husket den 17. juni 1953, folkeoppstanden i DDR, som endte med minst 55 døde demonstranter. Mange ble skutt under selve demonstrasjonen, de andre ble henrettet. Over 1600 demonstranter ble pågrepet og fikk fengselsstraff. Frykten var stor at en ny folkeoppstand ville ende med enda flere offer som i 1956 i Ungarn og 1968 i Tsjekkoslovakia. Frykten økte etter folk i DDR fikk med seg hva som skjedde under massakren på Tiananmen-plassen i Beijing 3. og 4. juni 1989 med over 10.000 døde. Men denne frykten forhindret ikke at flere 10.000 mennesker protestere i de store byene i Øst-Tyskland.

Les Arne Ivar Mikalsen sitt svar på leserinnlegget her.

Også det skriver jeg, siden det er disse minnene jeg får opp når jeg ser protestene mot Putin sin krig i Russland. Som i Russland nå, ble flere tusen demonstranter pågrepet under protestene i Øst-Tyskland i oktober 1989. Men demonstrantene ga seg ikke. Det diktatoriske kommunistregimet gikk ikke inn med militæret, mest sannsynlig fordi de hadde ikke Sovjetunionen lengre bak seg. Historien gikk sin gang og 9. november 1989 falt Berlinmuren. Bare ved å skrive det, får jeg tårer i øyene. Et år senere ble CFE-avtalen undertegnet, noe som markerte slutten av den kalde krigen i Europa. Warszawapakten ble offisielt oppløst 1. juli 1991 og i løpet av 1990-årene ble 80% av verdens atomvåpen destruert. Det var den tida vi hadde den store sjansen til å skape fred i hele Europa.

Men NATO besto. I 2005 så Gorbatsjov tilbake på den omveltningen hans navn alltid vil bli knyttet til: “På den tiden var det ingen ekte partner for ham noe sted i Vesten; sannsynligvis hadde ingen i den andre leiren engang forstått risikoen han, den gang den mektigste mannen på den andre siden av jernteppet, hadde tatt med det politiske konseptet “glasnost og perestrojka”. Ikke en eneste statsmann i Vesten forstod at det fredelige Europa han strevet etter også ville ha krevd en vidtrekkende fornyelse av vestlige strukturer, institusjoner og tenkemåter for å åpne opp for et helt nytt, unikt fremtidsperspektiv - for hele kontinentet. I hele det vestlige statssystemet, så må han konstatere i ettertid, var det bare en triumfalisme uten sidestykke og en ren vinnermentalitet. Til syvende og sist var det grunnen til at Russland, etter det politiske utsalget og det økonomiske og politiske anarkiet i Jeltsin-årene, lengtet etter en mektig mann som Vladimir Putin, hvis Russland ikke ville forsvinne helt fra verdenspolitikken.” Lengselen etter en sterk og mektig leder finner vi overalt i historien, ofte med katastrofale utgang.

Fred i Europa kan vi bare oppnå sammen med Russland, ikke uten Russland, ikke mot Russland og bare gjennom en demilitarisert politikk og demilitariserte relasjoner mellom nasjonene i en multipolar verden. Dessverre ble det ikke sånn og sjansen er forspilt. Om vi får en sånn sjanse igjen, tviler jeg på. Den vestlige kapitalistiske verden triumferte som seieren og USA kronet seg selv som den eneste gjenværende supermakten. Alene og gjennom NATO gjorde og gjør USA alt for å sikre seg den rollen i den unipolare verden. Men det fantes ingen tapere i 1990. Vi var alle vinnere. Vi har vunnet friheten og freden og med henblikk på atomvåpenkappløpet har vi også vunnet livet!

Skal vi miste alt dette nå? Den andre kalde krigen er tilbake og har allerede blitt varm i Ukraina. Begge sider truer med atomvåpen og en voldsom opprustning skjer i mange europeiske land. Er våpenkappløpet i gang igjen? Skal mine barn, som ikke er så mye eldre enn jeg var i første halvdel av 1980-årene vokse opp i samme frykten?

I 1961 skrev den russiske poeten Jevgenij Jevtusjenko diktet ”Tror du, at russerne ønsker krig? (Хотят ли русские войны?)”. Nei, russerne ønsker ikke krig. Det er Putins krig. Ingen folk ønsker krig. Alle folk på denne jorden har det samme ønsket om fred. Det er økonomiske og politiske maktinteresser av noen få og sin nasjonalistisk krigspropaganda som dra oss inn i ødeleggende kriger.

Så til inngangsspørsmålet: “Hvorfor Norge burde være med i NATO? Dette spørsmålet burde være stilt sist for 30 år siden. Svaret er nemlig at NATO burde ble oppløst sammen med Warszawapakten for å bygge en felles freds- og deeskaleringspolitikk. Freden i Europa kan vi bare oppnå og bevare uten NATO og med Russland. Først må vi få fred i Ukraina gjennom diplomati, ikke gjennom enda mer krig. Og så må vi støtte og satse på de demokratiske prosessene som forhåpentligvis blomstrer opp i følgje av protestene i Russland mot Putins krig. Det hjelper ingen å tegne den russiske nasjonen som den store fienden i øst. Vi må stå sammen med ukrainere og russere for fred og demokrati i Europa og i hele verden. Aldri mer krig - fred i verden må bli en utopi igjen vi strever etter!

НІ ВІЙНІ - NEI TIL KRIG - НЕТ ВОЙНЫ