- NÅR KOMMER DU nordover? Skal vi lage avis?

Veikro nord for Mosjøen, oktober 2007. E-post fra min tidligere sjef og kollega Kenneth E. Pedersen i Vesteraalens Avis.

- Ja. Jeg er på vei nordover. Høstferie!

Og her begynner historien, her begynner dette kapittelet.

«DEN SOM VET hvordan pølser og politikk blir laget, får aldri mer en rolig natts søvn». Sitatet skal stamme fra den tyske statsministeren Otto von Bismarck for mange år siden.

Jeg tror vi kan legge «avis» til lista. I hvert fall i vårt tilfelle.

Ja, vi hadde snakket om det et par år i forveien. Kenneth hadde snakket om det før det igjen. Han var ikke den eneste. «Man» hadde snakket om å lage en lokalavis på Sortland lenge før jeg ble født.

Men nå var på Sortland, 16. oktober i 2007. En mørk kveld med lyse ideer. Vi tenkte høyt og kastet ball. Med fryktelig dårlige odds.

- Ka du sei?

- Kjør på!

22. desember kom jeg mot nord. Vi hadde et kontor i Strandgata, en gammel Mac. Vi hadde verken annonseselger eller journalist. Ingen anelse om hvor røde tall vi skulle se.

Vi trodde vi visste hva gi bega oss ut på.

Men heldigvis hadde vi ikke peiling.

FOR VI HADDE noe annet. Og kanskje var det nettopp på denne måten det måtte skje.

Kenneth brant for Sortland. Han hadde lyst til å gi kommunen noe. Skape en ny mediehverdag.

I dag er det en vignett i SortlandsAvisa - og det var nettopp det han hadde:

Drømmen om Sortland.

Jeg hadde drømmen om å lage avis.

Sammen ble det SortlandsAvisa.

Og vi ga alt. Tid, helse, liv og leven. Jeg hadde ingenting å tape. Men mye å gi: Mange timer, hardt arbeid og lysten på suksess.

HASTVERK ER LASTVERK, og vi gjorde selvsagt mye rart. Lappet sammen layouten på et bakrom lille julaften, fylte en avis uten notiser og gjorde mange snodige redaksjonelle valg.

Vi hadde ikke sjans i havet til å rekke over alt. Men vi bestemte vi oss for noen ting vi skulle gjennomføre og være:

Ung, frisk og rask: I form og innhold. Unge mennesker, frisk design. Ingen gubbeavis. (Det er ikke tilfeldig at portrettintervjuet er en mann bare annenhver uke).

Faste spalter og seksjoner: Hver uke har vi gladsak, næringsliv, reportasje og portrett. Det krever planlegging, men gir kvalitet.

Uredd og kritisk: Ta samfunnsansvar, sette søkelys. Tørre å ta i de vanskelige sakene. Gjøre redaksjonelle vurderinger uavhengig av de kommersielle. Der annonsørene verken kan bestille (eller stoppe) saker.

Samfunnsengasjement og debatt: Sette dagsorden. Utfordre og invitere til debatt.

100 prosent Sortland. Heia Sortland! Være det ingen andre kan være. Skrive kun om Sortland. Heie på Sortland. (Og dermed på Vesterålen).

PÅ EN DAG SOM DETTE er det lett å bli litt pompøs, majestetisk, selvgod og blasert.

Selvsagt blir vi også det. I dag feirer vi!

Og det var langtfra noen selvfølge at vi skulle bli fem år. Årsresultatet i 2008 på en million kroner i minus lyver ikke.

Men der jeg ikke satset særlig mer enn blodtrykket og en slump feriepenger i aksjekapital, tok Kenneth og hans selskaper en solid risiko for SortlandsAvisa. Mer begrunnet i drømmer og håp enn økonomiske realiteter.

Men også drømmer og håp kan bli virkelighet.

Så på denne dag: Tusen takk til alle som har gjort det mulig - ikke minst våre gode og trofaste annonsører.

Å lage lokalavis på papir blir aldri noen gullgruve.

Men det e steikanes artig.

DETTE ER OGSÅ en dag til å erkjenne alt det vi ikke lykkes med. Alle drømmene vi ikke har oppfylt. Alle sakene vi ikke rakk å skrive om. Alle de gode ideene som forble i skuffa. Alle tipsene vi ikke prioriterte å følge opp.

Vi kan ikke love å gjøre opp for alle, men vi kan love å jobbe enda bedre, smartere og hardere framover.

For å lage en enda bedre SortlandsAvisa.

(Fotnote:

Det er kveld. Tirsdag kveld.

Den er blitt til onsdag.

Jeg har kommet meg hjem. Henter posten, hører på Nattønsket, puster. Tir na Noir spiller ut. Jeg skal skrive ferdig denne greia. Det mangler noen setninger.

Et halvt døgn til deadline.

En halv evighet siden tirsdag morgen.

Og slik har dagen gått: Begynner med stress. Den fortsetter med skepsis. Men det ender i stillhet, nye avissider, nesten på skjema, og så, den euforiske gleden, den fantastiske følelsen.

Over å få gjøre det eneste man kan, det beste i hele verden, det artigste som finnes. Å lage avis.

For det blir avis, tenker jeg.

Det blir avis, tenker jeg, når jeg går ut av kontoret, spaserer mot bilen, ser utover sundet. Stopper opp i et lite minutt. Hører lydene fra den stille byen. Akkurat nå er dette min by. Akkurat nå er dette min stund.

Det er den beste stunden jeg har.

Akkurat her, akkurat nå.

Og dette er b-siden, dette er sidesporet. Det er egentlig ikke plass, det står i kursiv. Men det er dette jeg egentlig vil si. Det er dette jeg egentlig mener. Det er dette som er min historie. Historien om SortlandsAvisa).