Jeg har nettopp påtatt meg en vanskelig oppgave. Å skrive noe om Liverpool. Sa jeg vanskelig? Det er nærmest umulig! For hva skal man ta med i teksten når klubbens 110-årige historie inneholder høydepunkt nok til å fylle all verdens bøker? Det blir nok umulig!

For eksempel blir det umulig å ikke ta med at Liverpool som eneste britiske klubb har vunnet den gjeveste Europacupen fem ganger. Det betyr at de har fått pokalen til odel og eie. De som bare har vunnet 2-3 ganger (et helt tilfeldig valgt eksempel er Manchester United), må takke seg til en kopi.

Siste gang Liverpool vant Champions League blir betegnet som den beste finalen, eller beste fotballkampen, som noen gang er spilt. Etter halvspilt omgang leder AC Milan 3-0 og alt håp synes å være ute. Bortsett fra hos de 25.000 Liverpoolsupporterne som stod å sang så høyt i pausen på Atatürk Stadium at Liverpoolspillerne som satt nedtrykt i garderoben kom ut på banen i 2. omgang og regelrett sjokkerte italienerne med tre raske mål.

(Min kone er ingen fotballfan. Men da Xabi Alonso satte inn straffesparket som ga 3-3 spratt jeg synkront opp med en ukjent medsupporter på fotballpuben jeg var på, vi var på nippet til å omfavne hverandre, men unngikk det i siste øyeblikk. Omtrent som når Jens Stoltenberg unngikk en klam klem av Trond Giske. Den situasjonen er min kones favorittøyeblikk fra en fotballkamp.)

Det blir derfor umulig å ikke skrive om The Kop. Liverpools trofaste supportere. De regnes jevnt over som de beste i verden. Og de roses ofte av motspillere for den gode stemningen de skaper på Anfield. Som i 1991 da Liverpool i siste seriekamp tapte gullet mot Arsenal. De røde kunne tape med et mål og likevel bli seriemester. Arsenal vant 2-0 og ble applaudert av banen av The Kop som vet å sette pris på et godt forballag.

Det blir umulig å ikke ta med noen strofer om min favorittspiller. Lukk øynene og se for deg unggutten og superspissen Robbie Fowler som jogger forbi Gary Neville på Manchester Uniteds høyre langside. På Old Trafford! Men Fowler kommer for langt ned mot dødlinjen. Legendariske Peter Schmeichel som da var verdens udiskutable beste keeper må ha tenkt at dette umulig kunne bli farlig. Men man er ikke verdens beste keeper uten grunn. Den digre dansken flytter seg likevel sidelengs for å dekke korthjørnet. Fowler plasser ballen foran sin dødelige venstrefot. - Innlegg, må Schmeichel ha tenkt! Men han blir stående. Man blir ikke verdens beste av å anta ting, vel vitende om at ingen kan skru`n som Fowler. Og Fowler rapper til ballen med utsiden av venstrevristen. Ballen suser høyt mot krysset til venstre for Peter den store. Krysset lengst vekk. Peter løfter hendene på størrelse med en standerisert EU-låvedør for å fange ballen. Dette bruker han å gjøre i blinde. Men ballen var aldri ment for venstre kryss. Midt i sin bane tar ballen det som for Peter den store og Uniteds trofaste supportere på Stretford End må ha vært en 90 grader sving mot det høyre krysset. Ballen barberer luggen til Peter den store som faller baklengs inn i sitt eget målnett i forfjamselse.

Og slik gjorde Fowler det uke ut og uke inn. Han hadde gaven til å treffe alt han siktet på med en ball. Dessverre siktet han på hodet til manager Gerard Houllierpå en trening. Noe som førte til at han ble kastet ut av klubben. Det er etter min mening et av få mørke øyeblikk i klubbens lysende historie av triumfer.

Det blir selvsagt umulig å ikke nevne Hillsboroughtragedien hvor 96 Liverpoolsupportere mistet livet og politiet sammen med myndighetene dekket over sin egen skyld og la all skyld på de døde. Heldigvis har de nylig fått oppreising for det. Heysel er en annen tragedie hvor 39 personer mistet livet. Det er tris når fotball som kun skal handle om underholdning og glede skal bli så tragisk. Det blir umulig å ikke nevne Eric Cantonas volleymål i FA-cupen mot Liverpool. Av alle som kunne ha senket klubben i våre hjerter så var det datidens mest ufyselige fotballspiller som gjorde det. Det er eneste gangen jeg har grått etter en fotballkamp.

Det blir umulig å ikke nevne at Liverpool trakk Brann i Europacupen i 1996 og kom til min hjemby for å møte mitt hjemmelag. Det blir umulig å ikke nevne nevnte Fowler som i et magisk øyeblikk hælsparker ballen over hodet på Branns beste spiller Per Ove Ludvigsen, fosser forbi og dundrer ballen i mål.

Det blir umulig å ikke nevne legendariske Bill Shankly. Mannen som skapte det moderne Liverpool og gjorde klubben til en vinner. Et av verdens mest berømte fotballsitater stammer faktisk fra Shankly. "Noen tror fotball dreier seg om liv og død. Jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye viktigere enn som så," sa Shankly som også nektet for å ha tatt kona med seg for å se på Rochdale på bryllupsdagen deres. Det var reservelaget til Rochdale, korrigerte Shankly journalisten som spurte.

Det blir umulig å ikke nevne at Shankly uttalte at det var som å gå til den elektriske stol da han trakk seg som manager i 1974. Han ville bruke mer tid med kona og barna. Klubben var imidlertid i trygge hender med hans etterfølger Bob Paisley som manager godt hjulpet av Ronnie Moran og Roy Evans.

Det blir umulig å ikke nevne at Roy Evans er eneste nålevende medlem av "The Boot Room". Det skitne fotballskorommet hvor Bill Shankly likte å diskutere taktikk med sine medarbeidere.

Det blir umulig å ikke nevne at Roy Evans som har vært både spiller, trener, fysioterapeut og manager i klubben kommer til Vesterålen denne helgen. Det er altså mulig å treffe en levende fotballlegende "her på den ytterste nøgne ø".

Roy Evans skal i løpet av to dager være tilstede på Maurnes skole, Notabene i Sortland Storsenter samt på Garasjen på Myre.

Les mer om det her!

Livet er en fest for dem som liker fotball. Og skulle du finne det umulig å like Liverpool, så tror jeg det ikke er mer umulig enn oppgaven Liverpool hadde da de løp ut på banen til 2. omgang mot AC Milan i Champions League-finalen i 2005.