Hvert år kaster vi store mengder råstoff fra hvitfisknæringen rett på havet. «Uutnyttet restråstoff» kaller vi det. Med tyngden av FNs bærekraftsmål i ryggsekken er det fristende å bruke andre uttrykk, og er det ikke på tide å kalle en spade for en spade? Når skal vi slutte å kaste mat på havet?

Imponerende lite

Matsvinn defineres av matvett.no som alle nyttbare deler av mat produsert eller fangstet for mennesker, som enten kastes eller tas ut av matkjeden til andre formål enn menneskemat. I 2017 signerte Sjømat Norge matbransjens bransjeavtale på vegne av sjømatnæringen hvor de forpliktet seg til å redusere matsvinnet. Det gjorde de også, med hele 15% fra 2018-2020. Matsvinn i hvitfisksektoren betyr egentlig «gulvfisk» og produkter som nedklassifiseres grunnet dårlig kvalitet, og i 2020 tilsvarte dette 2 600 tonn, som er under 1% av totalt produsert volum (Sjomatnorge.no Lavt matsvinn i sjømatsektoren – Sjomatnorge.no). Det er lett å bli både glad og optimistisk av slike tall, men hva burde egentlig inngå i denne statistikken, og hvilke deler av verdikjeden skal inkluderes?

«Uutnyttet restråstoff» vs. matsvinn

I tillegg til det beskjedne matsvinnet på 2 600 tonn, kommer nemlig alt restråstoffet som er «uutnyttet». At restråstoffet er uutnyttet betyr i praksis at det aldri tas på land, men kastes i havet, og noen fartøy må faktisk bruke energi for å kvitte seg med de delene av fisken som ansees som ubrukelige. SINTEF har tallfestet volumet som kastes fra hvitfisknæringen i rapporten «Analyse marint restråstoff 2021», og i 2021 var det hele 140 200 tonn marint fett og protein som gikk på sjøen. Samtidig importerer vi mat som har både dårligere klima- og ernæringsprofil enn det marint råstoff av god kvalitet har.

Selv om volumet av uutnyttet restråstoff er høyt, har hvitfisknæringen de siste årene samlet sett hatt stigende utnyttelsesgrad. Dette er blant annet knyttet til muligheter for ombordproduksjon i nye fartøy på havgående flåte, og det er også her potensialet for å øke utnyttelsen er størst. Å ta vare på hele fisken krever at båtene har både plass, fasiliteter, teknologi og kompetanse som sørger for å bevare kvaliteten på råstoffet til det kan tas på land eller prosesseres ombord. Disse investeringene må kunne forsvares, og det er utfordrende slik situasjonen er i dag, både på grunn av markeds- og logistikkhensyn.

«Mat-først»

Etter oppdrag fra Nærings- og Fiskeridepartementet laget Nofima i samarbeid med Havforskningsinstituttet, SINTEF Ocean og Norges Sjømatråd i 2021 rapporten «Marint restråstoff og utnyttelse av nye arter (unit.no)». Innledningsvis omtales «Mat-først»-prinsippet, som refererer til målet om at ressursene i den grad det er mulig burde nyttes høyest mulig opp i ressurspyramiden. Restråstoff, eller råstoff, kan nyttes til mat så lenge det behandles som mat og er egnet som mat. Dessverre er andelen restråstoff som går til humant konsum svært liten, det meste går til fôrproduksjon.

FNs bærekraftsmål nr. 12. «Ansvarlig forbruk og produksjon» har som mål å redusere matsvinnet med 50% innen 2030. I Cod Cluster ønsker vi en reell definisjon på hva som skal regnes som matsvinn fra hvitfisksektoren, slik at vi kan jobbe målrettet med å skape mest mulig verdi av alt råstoffet. Dette kan bli enda viktigere nå som det anbefales en reduksjon i torskekvoten.

Gode hoder sammen

Det største potensialet for å redusere matsvinn i hvitfisknæringen, innebærer å øke utnyttelsen av restråstoff, og det kan vi gjøre ved å finne løsninger som gjør at mer av råstoffet kan gå til humant konsum. Det er ingen enkel oppgave. Det krever forskning, kapital og omstillingsvilje. Løsningene skal også skape verdi for industri og kystsamfunn. Flaskehalser er imidlertid ikke et ukjent fenomen for fiskerinæringen, og det er heller ikke mangel på de som ønsker å løse utfordringene. Aktører som jobber med sirkulærøkonomi i bionæringene, som ser på bruksområder for råstoff fra oppdrettstorsk og utvikling av prosesseringsteknologi, står klare til å videreutvikle næringen.

Uavhengig av hvordan vi definerer matsvinn eller kategoriserer ulike ledd i verdikjeden er det avgjørende med samarbeid for å løse utfordringene vi står overfor i havets tiår. Det samarbeidet ønsker Cod Cluster å tilrettelegge for.

Det kan lett trekkes paralleller til allmenningens tragedie når vi velger å ikke ta vare på hele fisken, samtidig som havforskerne anbefaler en reduksjon i torskekvotene som uten handlingsregelen ville ha vært svært dramatisk. Det er tid for å ta all fisken på land.