Klimaavtalen i Paris har blitt solgt inn som en seier. Mye taler for at avtalen er pakket inn i et mer glanset papir enn hva selve innholdet fortjener. Avtalen kan likevel bli et vendepunkt om mange nok land går om bord i klimadugnaden.

Verden trenger ledestjerner i klimadugnaden

Parisavtalen er i seg selv ingen garanti for at verden klarer å minske klimagassutslippene før det er for sent. Ansvaret ligger hos den enkelte stat. Oljenasjonen Norge har et særdeles ansvar for å gjøre ord om til handling. Det er vel og bra med regnskogssatsing og teknologioverføring til utviklingsland. Vi må gjøre mer for å redusere utslippene i Norge.

Avtalen i Paris sikter mot 1,5 graders oppvarming. Sannsynligheten for at vi klarer å nå 1,5 graders målet er ytterst liten. Til det har vi allerede brukt for mye av karbonbudsjettet vårt.

Selv 2 graders målet kan vise seg å bli særdeles krevende. De samlede lovnader om utslippskutt, som statene meldte inn i forkant av Paris, angir en temperaturøkning på 2,7 grader. 2,7 grader er vesentlig bedre enn dagens kurs mot 4 graders oppvarming. Likevel, det er all grunn til ikke å heise flagget før alle har gjennomført de kuttene de har sagt de skal gjøre.

Olje, kull og gass er for billig

Fossil energi har vært veien til velstand for den vestlige verden. Det er all grunn til å frykte at en del voksende og fremadstormende økonomier, deriblant giganten India, også vil gå den fossile ruten. Parisavtalen har dessverre ingen mekanismer slik at klimagassutslipp fra fossile kilder blir priset slik de burde. Hvis stater vil, kan økonomisk vekst fortsatt trumfe hensyn som lokal forurensing og klimagassutslipp. Klimaavtalen fra Paris inneholder heller ingen sanksjoner mot dem som ikke gjennomfører det de har sagt de skal gjøre for å redusere utslipp.

Det haster å gå fra en svart til en grønn økonomi. Dagens utslippstakt av klimagassutslipp vil gi katastrofale konsekvenser verden over. Høyere temperatur vil gi mer tørke, mindre vann og mat. Med 4 grader oppvarming får vi en dramatisk matkrise, enorme flyktningestrømmer og flere væpnede ressurskonflikter.

Norge må gjenreise klima- og miljøstatusen

Norge må levere på klimapolitikken. Våre naboland, Sverige og Danmark, har redusert sine klimagassutslipp betydelig de senere årene. I Norge er utslippene tilnærmet like store som de var i 1990. Nå er det på tide at Norge også viser vei. Vi må satse på våre enorme biologisk fornybare ressurser fra jord, skog og hav.

I tillegg til ressursene har vi kompetanse og kapital til å utvikle en ny grønn økonomi. Statsbudsjettet for 2016 viser spor til et grønt stemningsskifte. Mer trykk på miljøteknologi og risikokapital er positive tegn. Men dette er bare en sped start på hva et reelt grønt skift innebærer. Norge må doble forskningsinnsatsen til mat og grønne næringer. Staten må også bidra med betydelig risikokapital. Uten et betydelig løft på forskning og kapital vil den grønne omstillingen gå alt for tregt.

Norske bønder eier Norges største fastlandsindustri

Matindustrien er den største fastlandsindustrien. Norske bønder eier en tredjedel av denne industrien. Den bondeeide matindustrien kan spille en nøkkelrolle i veien mot en grønnere økonomi. I den nye bioøkonomien kan restråstoff fra matindustri gå fra å være en utgift til en viktig inntektspost på budsjettet. Norge er gode på å raffinere olje. Nå må vi bli minst like gode på raffinere restråstoff fra slakteriene og fôrindustrien. Skal vi lykkes i klimapolitikken må vi ta utgangspunkt i de fortrinnene vi har.

Norge har en ku i verdensklasse

Norge er velsignet med store gressarealer, rikelig med vann og en ku i verdensklasse. Norsk storfekjøtt har lavere utslipp enn importert kjøtt. Gjennom en langsiktig og målrettet avlsstrategi har Norge fått husdyr som er verdensledende på dyrehelse og fruktbarhet. Den norske melkekua er en vellykket hybrid. Kua gir oss både kjøtt og melk. Klimagassutslippene fra norsk jordbruk har blitt redusert med 14 prosent siden 1990 og utgjør nå 8 prosent av de norske utslippene.

Stortinget ber regjeringen lage en risiko- og sårbarhetsanalyse for norsk matforsyning

Et flertall på Stortinget ber nå regjeringen utarbeide en grundig risiko- og sårbarhetsanalyse for norsk matproduksjon. Stortinget tar et mer uforutsigbart klima og vårt nye geopolitiske bilde på alvor. En slik risikoanalyse bør være en drømmeoppgave for en regjering som har heist fanen høyt på beredskapsområdet.

Våre politikere bør også bidra til at Norge forblir en spydspiss på klimavennlig matproduksjon. Økte rammer til forskningen på mat, klima og bioøkonomi vil være et viktig bidrag i så måte. Norge må være en av dem som gjør Parisavtalen til noe mer enn et glanset papir.