Det lille mikroflyet sveiper rundt i lufta. Så taper det høyde, og smeller i bakken. Bare ganske få meter unna sykehuset på Stokmarknes. Tilfeldigvis er jeg rett i nærheten. Jeg lurer nok på hva min gamle mor gjør alene i flyet. Og jeg er nok veldig pessimistisk med tanke på hvordan det har gått med henne. Man pleier jo ikke klare seg veldig godt etter en flystyrt.
Jeg løper sammen med min frue, sykepleieren, mot mikroflyet. Vi åpner opp, og det ser ikke bra ut. Blod og greier. Jeg fryktet det verste mens jeg løp, og det ser ut til at forutanelsene slår til.
- Men vent: Der får jeg sannelig en tommel opp fra gamle mor! Hun lever!
Flystyrt er likevel flystyrt. Jeg kaster meg på telefon til 113. Operatøren sitter inne i sykehuset.
Hun gjesper likeglad:
- Det er nok en times tid å vente før noen blir ledige.
Jeg:
- En time?! Vi snakker om flystyrt her! Flyet ligger rett utenfor sykehuset!
Hun:
- Ja, men det er mange som skal ha hjelp. Dere får pent vente.
Jeg fyrer meg opp, løper opp trapper inne i sykehuset, mens jeg raser på telefon:
- Et fly har startet rett utenfor sykehuset, og dere ber oss vente en time på hjelp. Dette er en sak for VG Nett!!
Jeg kaver meg ned i en stol for ventende utenfor legevakten. Der venter jeg i noe som virker som 15-20 særdeles lange minutter. Omsider kommer det noen livstrøtte leger i grønne frakker. De gjesper, og snakker så høyt at jeg skal høre det:
- Det er alltid noen som ikke tåler å vente… snike i køen…. Kranglete folk…. Makan…. Hjerte-kar-kirurgi….ventelister….ny bil….pusse opp. Og så videre.
Jeg avskjæres fra å få vite hvordan resten av historien gikk. Tungpustet og svett kaver jeg meg opp til bevisst tilstand. Natta er over. Mitt utfordrende alternativ er å forsøke å tolke opplevelsen jeg nå har vært med på. Jeg tror imidlertid jeg nøyer meg med å be om unnskyldning til alle involverte. Jeg vet dere gjør deres beste i det virkelige liv.