Monopolet ble opprettet for å begrense de sosiale problemene spill kan føre med seg. Det gir i tillegg 60 prosent av overskuddet til kultur, frivillighet og idrett over hele landet.

Regjeringen er ikke sikre på om de vil beholde modellen og ivrer etter å slippe til internasjonale spillselskaper gjennom en lisensordning.

Før de rører en ordning vi vet fungerer, må de stoppe opp og spørre seg hva denne saken egentlig handler om.

Den handler nemlig om 19-åringen som spilte bort 40.000 lånte kroner hver måned og levde med daglige voldstrusler fra utlånerne. Om tobarnspappaen som spilte vekk fem millioner på tre år og lurte kona til å finansiere spillegjelda hans. Om butikksjefen som underslo over tre millioner fra butikken sin for å betale spillegjeld og måtte sitte halvannet år i fengsel.

Og ikke minst om alle de andre som står i fare for å ende opp som spilleavhengige.

Spillbransjen er en av de største næringene i Europa. Det dreier seg om mange milliarder kroner, en tøff konkurranse om spillere, og selskaper som skal tjene mest mulig penger til sine eiere.

Kommersielle spillselskaper etablerer seg land med lav skatt, bruker enorme ressurser på aggressiv markedsføring, uten omtanke for de sosialpolitiske sider som følger av spillproblemer og avhengighet for enkeltmennesker.

Det er disse selskapene regjeringen nå vurderer å invitere inn i det norske markedet. Selvsagt er ikke alle like aggressive, men felles for dem er at målet deres er å tjene penger.

Mens selskapene satser store penger på pr som skal bidra til å gjøre dem spiselige, har regjeringen bestilt sine egne rapporter, som viser at det ikke lønner seg å slippe til disse selskapene. Rambølrapporten bekrefter at det ikke ble mer overskudd til fordeling etter at Danmark åpnet for lisensiering.

Tvert imot. Idretten taper penger, og spilleadferden til spillerne beveger seg fra moderate spill til mer avhengighetsskapende.

Den norske spillmodellen fungerer bra. Gjennom den begrenses faren for spilleproblemer, og myndighetene kan når som helst sørge for å endre spilltyper, beløpsgrenser og størrelsen på gevinster, dersom man vurderer at det er nødvendig og riktig.

I tillegg fordeles altså overskuddet fra Norsk Tipping til idrett, kultur og frivillighet rundt om i hele landet.  Til at unger kan få fotballbane i nabolaget, til at band kan få gitarer og forsterkere, til at ungene i korpset skal få instrumenter og muligheten til å dra på sommerskole.

Men også til organisasjoner som Røde Kors, Kreftforeningen, Redningsselskapet og Ungdomsorganisasjonene.  Over fem milliarder kroner ble fordelt slik i fjor.  I hver krik og krok av Norge er det spor etter spilleoverskuddet.

Spillselskapene mener vi ikke kan hindre dem. Vi er enige i deres spådom om at Internett har kommet for å bli. Men Arbeiderpartiet har flere forslag vi vet kan virke. Vi har foreslått blokkering av nettsider med ulovlig reklame for utenlandske spill, slik de allerede gjør i 15 EU-land.

Vi vil også i dialog med myndigheter i andre land for å få dem til å respektere forbudet mot reklame for spill på norsk tv.

I kombinasjon med andre tiltak vil det gjøre det langt vanskeligere for de utenlandske aktørene å operere i Norge.

Det er ikke mulig å ha en perfekt spillpolitikk.  Spill vil alltid ha skyggesider. Det som likevel er mulig, er å bygge videre på et politisk verktøy som har vist seg å fungere godt, og som dessuten støttes av idrett, kultur og frivillige organisasjoner over hele landet.

Anette Trettebergstuen, Arbeiderpartiet