I utgangpunktet gjør jeg jo ikke en flue fortred. Mållaust liv har og ei meining, har jeg lest et sted.

Men noen ganger vekkes de laveste instinkter. En skulle kanskje tro det helst skjer i pressede situasjoner, der liv og helse blir utfordret. Kanskje der man sto ansikt til ansikt med reell fare. Men nei - det er i horisontalen på sofaen det skjer.

Avdovnet ligger man der i rosamyk ettermiddagssøvn mens ørsmå vinger og fjærlette føtter kiler det som måtte være tilgjengelig av bar hud. Husfluen kjenner sin besøkelsestid.

Dovent vifter man dem unna, og gjør iherdige forsøk på å bli værende i den berusende døsen, mens husfluene bare blir mer og mer ivrige.

Man blir sint, man våkner, man forsøker å slå etter dem med bare hender. Sjanseløs selvsagt. Selv ikke i ultravåken tilstand har man mer enn 12,5 prosents sjanse for å treffe ei varm husflue med flathånd.

Man blir sintere.

Deretter rasende, inntil man spretter opp og leter huset rundt etter fluesmekkeren.

«JEG SKAL DREPE DERE ALLE SAMMEN» roper jeg i det jakten begynner.

DER! En nede. SMAKK! Nummer to ute av dansen. Sånn fortsetter det inntil roen er gjenopprettet og sofaen igjen kan inntas og det er klart for Dagsrevyen i ro og fred..

Er det rart det er krig i verden? Utløses kanskje de fleste mellom klokka halv fem og sju?