For flere år siden leste jeg for første gang om planene. Jeg husker at jeg tenkte at det var en god idé. Men det virket langt fram og opp. Og litt urealistisk. Ikke minst fordi det ville koste borti en kvart milliard. Hvordan kunne de tro at de skulle klare det?

I lang tid har jeg sett bygget vokse. En stor, gigantisk byggekloss plassert i den eldste delen av Sortland sentrum. Sett arbeidere i oransje kjeldresser oppetter vegger og på tak, i all slags vær.

Jeg kunne ha tatt turen innom i byggeperioden, jeg liker jo byggeplasser. Men noe i meg ville vente. På samme måte som jeg aldri har likt å åpne bursdagsgaver på forhånd, ville jeg vente.

Jeg ville vente med å gå inn til Kulturfabrikken sto ferdig.

Lørdagen bestemte vi oss for å dra dit, en god venninne og jeg.

Wow!

Det kribler av spenning idet jeg spaserer mot inngangen. Inne i foajeen får jeg #denfølelsen. Wow! Du store verden! Dette overgår det jeg hadde forventet. Som et nysgjerrig barn virrer hodet mitt i alle retninger. Opp, ned, hit dit. Jeg tar meg selv i å smile. Det vrimlet av folk som smiler og ler.

I lufta henger forventningene sammen med de vakre lysinstallasjoner jeg tror skal symbolisere nordlyset. I foajeen står et flygel, en fiolin og en cello og venter på musikerne. Langsetter veggene står det småbord. Så flott med en kafé der man kan ta en kaffe eller et glass vin før kunstutstillingen, konserten eller kinoen.

Jeg kjenner meg usedvanlig oppstemt. For akkurat så artig er det å oppleve noe fint for første gang. Det er litt den følelsen jeg får når jeg besøker større byer, i Norge eller utlandet. Her er det fint, her er det takhøyde. Et bygg med muligheter.

Vi kan snart låne bøker, vi kan se filmer, besøke museets utstillinger, gå på interessante foredrag eller hørte amatører eller profesjonelle spille.

Det slår meg hvor fint det er at vi i vår lille blå by får samlet et fagmiljø innenfor de samme veggene. Det gir skaperkraft og framtidstro.

Ikke minst gir det muligheter for tverrfaglig samarbeid og spennende prosjekter. En venninne sa en gang at når to gjør noe sammen, blir resultatet mer enn to. Prosjekter gror fortere når det er flere sammen om dem.

Passe stor og passe liten

Jeg går opp trapper, får vidsyn ned til folkene i foajeen. Jeg går ned igjen, leter etter doene, det er så mange dører. Bygget har praktiske toaletter samlet. Både en herre- og en dameavdeling. Her skal alle få gjøre sitt fornødne.

Flere hundre mennesker har samlet seg ute i foajeen. Folk går rundt med rødt eller hvitt i glasset. Det nærmer seg Mari Boine-konsert.

Før jeg går inn i Storsalen for første gang, rekker jeg å prøvesitte stolene i kinosalen. De kjennes gode ut. Byens nye kino er akkurat passe stor og passe liten. Jeg ser navnet til sortlandsbedrifter på stolene foran meg og undrer meg over hvem som har betalt for stolen jeg sitter på nå. Stein for stein. Stol for stol. Også dette må jeg berømme aksjonskomiteen til Kulturfabrikken for. Noe så genialt. Ikke bare har den måten skaffet mer kapital til å få realisert bygget. Å eie stoler bidrar til tilhørighet og felleskapsfølelse for Sortlands kulturdrøm. Selv små enkeltpersonforetak har kunnet kjøpe seg en stol.

Nå går vi inn i Storsalen, min venninne og jeg, og masse andre konsertklare folk Vesterålen og Lofoten. Kulturfabrikksjef Tone stråler og gir oss kort, praktisk info. Ordfører Grete stråler og holder en fin, liten tale om Møysalen, som salen heter. Så tar verdensmusikeren Mari Boine plass, sammen med sine musikere og en forteller.

La det fortsette slik

I over to timer får vi være med på en reise i samisk historie, gjennom ord, toner og joik. Lyden er fantastisk, stolene gode. Trampeklapp og ekstranummer. På tur ut er stemningen til å ta og føle på. Folk er oppriktig glade. Ikke bare for den fine konsertopplevelsen. De fleste snakker også om hvor fint det var å oppleve Kulturfabrikken for første gang. Delt glede vokser. La det fortsette slik.

Etter flere år og metervis med skriverier i aviser og i dokumenter om dette bygget, står det nå her, i all sin prakt. Ennå gjenstår det litt her og der før alt er på plass. Mer kunst. Bokhyller og bøker. Et bygg med muligheter, der det er lov å forandre på noe underveis.

Jeg føler meg opprømt og glad, to dager etter førsteinntrykket. For en folkegave. Vi skal ikke ta den for gitt. Fabrikkøkonomien er alfa og omega for å få beholde bygget som vår kultursamler.

Den beste måten vi kan bidra til det på er å bruke Kulturfabrikken. Ofte. Så ofte vi kan.

Marianne Lovise Strand