Det var i 1985 at jeg og en kompis begynte med organisert fotballspilling. Med en kroppsfettprosent i nærheten av Bruce Lee (3%) har jeg alltid vært kald på hendene. Så når spørsmålet kom om hvor vi ville spille var svaret enkelt for min del. Keeperen fikk nemlig utdelt hansker!

Det sies at en keeper må være litt gal. Med litt mener jeg litt mye. Oliver Kahn, Bruce Grobbelaar (min favoritt), Jens Lehman, Nero Pumpido, Walter Zenga og Rene Higuita er jo solide eksempler på dette. For ikke å snakke om den galeste av dem alle; Harald "Toni" Schumacher. Google ham om du vil se skrekkfilm fra fotballbanen!!!

Om JEG er gal overlater jeg til profesjonelle fagfolks vurdering. Men jeg fant altså glede i å kaste meg med hode og hender først i møte med et par Puma fotballsko med stålknotter. Slik blir det brudd i både kjeve og fingre av. At jeg hadde nerver av stål eller kanskje mer korrekt, mangel på nerver, holdt på å gjøre min mor til nervevrak - og mistenkt for barnemishandling!

Etter hvert mistet jeg tellingen på hvor mange ganger en finger hadde brukket og etter et uttall besøk på legevakten fant jeg ut at selvmedisinering fungerte like greit. Dessuten synes min mor det var ubehagelig å komme inn der flere ganger i uken med meg og mine knekte fingre. Det har seg nemlig slik at det kun er ved tommelbrudd at man får gips på hånden. Ved brudd i en av de fire andre fingre ble den brekte fingeren bare tapet til nabofingeren. Det fant jeg fort ut at jeg kunne gjøre selv og Paracet var det nok av i medisinskrinet.

En av mine beste redninger gjorde jeg med to brekte fingre med tape utenpå keeperhansken. På et straffespark satset jeg alt og lå i full strekk nede ved stolperoten og fistet ballen ut over dødlinjen. Det var litt vondt i fingrene, men samtidig rev jeg av en muskel i brystet. Det var i et øyeblikk som å få en kniv med urinsyre på rett i ribbenet. "Pectoralis Major", sa fysioterapeuten jeg stiftet nærmere bekjentskap med de neste seks ukene. En av de tversoverliggende musklene hadde slitt seg i ribbenfestet.

Brudd spilte jeg jevnlig med. Avrevne muskler satt meg på sidelinjen. Bare sånn for å gi en liten pekepinn på hva som er mulig om man elsker å spille fotball og helst ikke ville gi fra seg sin faste plass i målet til noen andre.

I min bok er ikke en keeper en skikkelig keeper uten et sterkt ønske om å spille spiss. Alle keepere jeg har kjent har en iboende trang til å være lagets frontmann som setter ballen bak kollegaen i motstanderens mål. Jeg spilte alltid litt i angrep på treningene og klarte som regel å grine meg til å spille på topp i enkelte kamper vi ledet komfortabelt.

Da jeg spilte på Fyllingen skulle vi spille treningskamp mot Brann. Jeg spilte et høyt spill i dagene før kampen der jeg ovenfor treneren nektet å spille kampen om jeg ikke fikk spille èn omgang som spiss. Det kunne resultert i null minutter på banen mot laget jeg elsker, men heldigvis i et svakt øyeblikk fikk jeg lov, og det som skjedde kunne ikke vært bedre enn om jeg hadde skrevet manuset selv.

Jeg husker faktisk ikke hvordan det gikk i 1. omgang da jeg stod i mål. Men da 2. omgang begynte stod jeg spent som en stålfjær, proppfull av adrenalin og spekket med elektrisitet i midtsirkelen. Da dommeren blåste til avspark og ballen ble spilt bakover til mine lagkamerater, skjøt jeg av gårde som en anabol veddeløpshest i motsatt retning. Altså i retning Brann-målet. Etter 25-30 meter ser jeg meg over venstre skulder og skimter en rund skygge som kommer ned fra himmelen over meg. Avansert matematikk og sannsynlighetsberegning i brøkdelen av et sekund forteller meg at ballen kommer til å lande dypt inne i Branns 16-meter. Alt dette skjer selvsagt mens beina går som trommestikkene til Ringo Starr og lungene forpint prøver å suge inn litt oksygen. På mirakuløst vis klarer jeg å hente ut litt ekstra krefter. Ikke sammenlignbart med Petter Northug på oppløpssiden i Sapporo i 2007, men heller ikke langt unna. Jeg skjærer inn foran Branns venstreback og planlegger å dempe ballen på høyre vrist.

Men det er selvsagt en grunn til at jeg normalt sett pleide å befinne meg på andre siden av banen iført hansker. Mitt heltmodige forsøk på demping går inn i historiebøkene som en slapp fis i motvind. Sånn går det når man er mer vant til å ta ballen med hendene enn føttene. Ballen spretter tilbake i en bue over oss. Meg og venstrebacken altså. Om det var mine utsøkte keeperreflekser eller flaks skal jeg ikke uttale meg om, men jeg klarte altså å bråstoppe. Det gjorde ikke Brannbacken. Han forsvant ut over dødlinjen med en fart Usain Bolt ville vært imponert over.

Når ballen for andre gang kommer ned fra himmelen planlegger jeg å fyre den i nærmeste kryss. (Keeper forventer i utgangspunktet at en spiss legger den i lengste hjørne, og det visste jo selvsagt jeg.) Men igjen spiller ballfølelsen min meg et puss, i tillegg til at jeg ikke hadde like dødelig venstrefot som Robbie Fowler. I stedet for å fyke i rakettfart inn i det planlagte krysset, sklir ballen av foten og går i en bue over keeperen og lander i den motsatte vinkelen. Jeg utstøter et primalskrik som må ha blitt hørt fra Salhus i nord til Hjellestad i sør. Resten av kampen husker jeg fint lite fra, bortsett fra at jeg frøs på hendene.

Det var siste gang jeg gren meg til å spille spiss. Vel vitende om at jeg trolig ikke ville toppe dette igjen, fant jeg min plass bak stengene. Med keeperhanskene på!