Leserinnlegget var først publisert hos Kyst og fjord.

Med bruk av merkelapper som «krøsuser» og «baroner» argumenteres det nok en gang godt for å hente inn mer penger til driften av fellesskapet.

De sterkeste ryggene skal bære mest, og timingen for det siste årets tiltak mot laksenæringa kunne ikke vært bedre; Næringa og dens eiere har flere gylne år bak seg, samtidig som staten har etablert solid kriseforståelse rundt et Europa i krig, og en norsk økonomi på randen av inflasjonskatastrofe hvis pengene fortsatt får flyte så fritt som de gjør.

Innstramninger må til, og med utsikt fra hovedstaden er det få som står mer lagelig til for hugg enn nettopp laksenæringa. Frontet av gladgutter som ny-kyprioten John Fredriksen og en Witzøe-arving som poserer på VGs forside med drømmer om modellkarriere fremstår næringa som det perfekte skatteobjekt.

Ikke bare driver de en næring med grunnlag for såkalt «superprofitt» - altså en avkastning som ligger vesentlig over annen industri.

De gjør det også med norsk, ren natur som en av sine viktigste innsatsfaktorer. Alle de som snakker om å plassere norsk laksenæring på land bør reflektere litt over hva det koster å skape et sunt livsmiljø for så store mengder levende fisk i kar på land.

Det har oppdretterne regnet på, og de er fullstendig klare over hvilke milliardverdier de sparer på å produsere i havet.

Også undertegnede er enig i at dette er en verdi havbruksnæringa bør betale for. Staten har gjort en del forsøk opp gjennom tidene på å få det til. Likevel, havbruksnæringa har vært en sterk motpart med rikelige økonomiske ressurser til å kjempe sin sak.

I tillegg har de en god sak som mange støttespillere ute langs kysten mer enn gjerne kjemper på egne vegne. Vis meg den lokalpolitiker som takker nei til aktivitet og arbeidsplasser, uansett hva de lukter.

Havbruket har sørget for lys i husan, både gjennom sin direkte aktivitet – men også indirekte i alt fra skipsverft til entreprenører, transportfirma og lokalbutikker og mye mer.

Det har derfor ikke vært lett å få has på havbruksnæringas penger. Men nå er finansdepartementet inne i en god stim, godt backet av en regjering som med stor selvsikkerhet innfører tiltak den forrige regjeringen slet med å hente støtte for i egne rekker.

Problemet er at mange ting kommer samtidig. For i tillegg til den siste lakseskatten har oppdretterne allerede måttet finne seg i en ny måte å taksere verdien av konsesjonene, som gir store utslag på en formuesskatt som rammer private eiere, mens utenlandske eiere og børseiere slipper.

Eiere av privateide oppdrettsselskaper har opp gjennom årene fortalt, blant annet i vår avis, om hvordan de må ta store utbytter av selskapene sine hvert eneste år for å betale de løpende formuesskatteregningene. Nå vokser den regninga, samtidig som bygdemilliardærenes situasjon rent faktisk er uendret. Rikdommen deres er ikke penger i madrassen, den er saltet ned i tillatelser og driftsmidler.

Men det kan Rita på Husøya, Eva i Jennskaret, Hanne i Gratangen og Fredd-Jarle i Torsken rope så høyt de vil om. Skattejegerne i Oslo kjenner en annen næring. De kjenner Witzøe og Fredriksen. Denne gangen er det vanlige folks tur.

Det opinionen og ekspertene sørpå går glipp av, er nettopp hva som foregår rundt de små, familieeide kapitalmiljøene langs kysten. Vi har mange av dem, ikke bare innen havbruk. Også innen fangstnæringene er det etter hvert mange som har klart å klore til seg såpass kapital at det skyter knopper i mange ulike retninger.

På Husøya snakker Rolf Bjørnar Tøllefsen om å bygge hotell, på Sortland har Holmøy-konsernet allerede gjort det. I Torsken har Fredd-Jarle Wilsgård pusset opp gamle brygger og bruk, rett og slett fordi han ikke tålte å se bygda forfalle. Rundt omkring i Finnmark pusser Svein Vegar Lyder opp det meste han får fatt i.

Vi har fortalt mange slike historier om bemidlede og engasjerte mennesker som trår til utenfor kjernevirksomheten. Vi kommer i fortsettelsen til å fortelle om mange flere.

Felles for dem alle, er at det handler om folk som for lengst hadde kunnet solgt båter og bruk, og satt seg på ei sydhavsøy med tærne i sanda.

Men de har ikke gjort det. I stedet har de blitt boende i hjembygda og skapt verdier for seg sjøl og naboene i lokalsamfunn som ellers ville hatt få alternativer. Eksemplene på bygder som mistet sine verdiskapere er mange. Ingen nevnt, ingen glemt. Vi vet alle om slike steder, og vi ser nok hvordan historien kunne tatt andre retninger dersom enkeltpersoner hadde sett det likt å drive videre.

Politikk handler om å gjøre ting som virker. Fellesskapet har bruk for solide inntekter, men hvis skattene blir innrettet slik at skatteobjektene ikke gidder mer, da har man bommet.

Så takk, kjære rikfolk. Takk for at dere ikke bare casher ut til nærmeste storkonsern og forlater, men blir igjen og skaper grunnlag for at det skal bo folk rundt omkring langs kyst og fjord. De som bor der sammen med dere, vet bedre enn å kalle dere for krøsuser og baroner.