Jeg mener; bare se ut vinduet. Sola skinner, det har tørket opp, det er grønt og alt er bare velstand. Glemt er knuste forventninger om godvær under det som på kalenderen ble kalt sommermåneder. Glemt er innedager i campingvogn og sure sokker. Glemt er alt som gjorde fortiden til noe ræl.
Nå bretter vi opp ermene og starter på nytt. Noen av oss begynner på skole, andre tar fatt på arbeidslivets utfordringer (problemer). Foran oss ligger høsten brolagt med nygulrot, sopp, elgsteik og rypeblod. For ikke å glemme høstregn, frost, sklætta og innendørs sturing.
Men jeg er uthvilt. Sommerferie og later dager er akkurat hva som skal til for å komme i vater igjen. Jeg føler meg klar til å ta fatt på hva som helst. Og er nok en gang sterk i troen på at alt som skeis i vinter og vår – det skal nå ordne seg. Det er som om året starter på nytt.
Noen slik følelse har aldri meldt seg i romjula, tett før datoen vi har blitt enige om å kalle for nyttårsaften. I den tida er det bare mørkt og kaldt, og ikke en eneste trevl i kroppen har følelsen av å være ferdig med noe som helst. Tvert imot – man er bare halvvegs på den store tunge maratonen som heter vinter. Man får et lite hvileskjær inne i peisvarmen før det bærer ut i vinterstormen igjen. Nytt år midt på vinteren? En helt klar misforståelse, spør du meg.
Nei - om jeg noen gang kommer til makt i dette landet skal min regjeringserklæring inneholde et helt klart mål om å skrote dagens kalender, og innføre 1. september som ny nyttårsaften. Selvsagt må denne datoen da hete 1. januar, noe som igjen vil føre til at jula blir feiret i april og at 17. mai-toget blir en om mulig enda mer hustrig opplevelse. Kontakt med utlandet vil selvsagt også arte seg litt merkelig. Men ut over en og annen feilbestilt sydentur og annen forvirring i startfasen, vil nok dette gå seg til etter hvert.
Så god jul, da dere.