For ordens skyld: Jeg harflyttet fra Sortland, jeg har dratt fra Vesterålen, jeg har vel ikke noe jegskulle ha sagt og jeg skal i hvert fall ikke være noen stemme i offentlighetenframover. Men når jeg ser hva som skjer i denne saken, klarer jeg likevel ikkesom engasjert vesteråling å la være å skrive et leserinnlegg.

Gjennom de siste seks årenehar jeg levd i og engasjert meg for Sortland, den blå byen ved sundet. Sortlander omtrent som Dagbladet; slik kultureliten hater sin elskede avis for oppslagom sex og Syden, er Sortland byen vi elsker å hate. Men som vi likevel elsker.Fordi den er hva den er, ligger den der gjør, med sine styrker og svakheter. Ogdisse er gjerne to sider av samme sak.

I de samme årene føler jeg atSortland har gått gjennom en mental prosess hva angår byutvikling, selvbilde ogambisjoner. Både blant folk flest og i de fleste etasjene på rådhuset. Ydmyksom alltid må jeg mene at lokalavisene har bidratt sterkt til dette. Både nårdet gjelder blåbyen og Bjørn Elvenes, men også når det gjeldet ønsket om å kombinerehandelsbyen Sortland med det urbane, levende sentrum.

Denne mentale prosessen harfortsatt inn i den formelle og byråkratiske prosessen med Sortlands kommendebyplan. Her har kommunens dyktige og engasjerte planleggere og arkitekterjobbet, planlagt, lyttet og foreslått, godt hjulpet av både byens egneinnbyggere, men ikke minst 36 herlig frimodige landskapsarkitekter. En gangneste år skal denne byplanen vedtas, forhåpentligvis med mange sprekeambisjoner og gode regler.

Men hva skjer så?

Etter at kommunen og flereutbyggere i mange år har mislyktes med å bygge ut Kvartal 13, så ser det ut tilå ende med at utbygger nå kan få lov til å bygge det som nok en gang blirSortlands styggeste leilighetsbygg. Og dette attpåtil på nabotomta til torget.Det blir enda bedre – parkeringshus i 1. etasje!

Denne byggeklossen, i fargerog stil som ikke har noe med verken blåbyen eller nabobyggene å gjøre, skaldessuten danne rammen for den våte drømmen om byaksen – fra hotellet og ned mottorget. Og legge til rette for et pulserende liv i det som i dag er engrusplass med parkering.

Saken er selvsagt ikke enkel.Ja, enhver eiendomsutvikler må bygge noe som både lar seg gjøre og lar segselge. Og det har da sannelig ikke vært lett å få til dette på denne tomta.

Men betyr det nå atadministrasjonen og politikere skal godta hva som helst, så lenge Kvartal 13endelig bygges ut?

Det mener jeg blir helt feil.Og det tror jeg mange i byen er veldig enig i. For å bruke en slittpolitiker-klisjé: Har vi først ventet så lenge, kan vi godt vente et par årtil.

For det første bør ikkeutbyggere eller arkitekter kunne «true» seg til å få bygge akkurat hva de selvvil. Hvis det ikke skal være mulig å få til et lønnsomt leilighetsbygg midt iHålogalands raskest voksende by, som også ser bra ut, så er det i beste fallrart. Det er lov både å prøve på nytt eller å selge tomta til andre.

Og for det andre: Om ikke detskapes en formell presedens, så legger det noen forventninger og følelser igjenom man godtar et slikt bygg. Hvis man høsten 2013 skal si ja til etsentrumsbygg med parkering i 1. etasje, er det ingen vits å vedta en byplannoen måneder senere med fine ord om noe helt annet.

Man kan også lure på hva viegentlig skal med en avdeling av flotte, engasjerte og dyktige arkitekter, oghvorfor folk flest egentlig skal engasjere seg med innspill, drømmer og tanker.

Hvis det fortsatt er slik iSortland at utbyggere og arkitekter kan gjøre akkurat som de selv vil.