Vi er langt inne i høstjakta. Mens det for noen er årets høytid, er det for andre årets verste tid. Vi som lider med dyrene må finne oss i å høre lovprising av jakta, hvor godt det er for jegernes kropp og sjel å jakte, og hvor levende de føler seg når de dreper dyr. Selv merker vi ingenting til den gode følelsen.

En føler sorg for dyrene, og de er i tankene hele tiden. De skadeskutte som lider i timer før de blir funnet, og de som ikke blir funnet. De som har fått en ekspanderende kule i magen, og de som har fått avskutt kjeven eller foten. Skadeskutte fugler som sitter stille under busker. Mødre som leter etter kalven, og kalver som er blitt alene, uten trygghet, varme og melk. Da er det en hån å høre jegerne lovprise sine egne opplevelser, uten tanke for andres.

En stålsetter seg for historiene som alltid kommer. Som elgkua i Lindesnes kommune som ble funnet skutt med melk i juret. Dette var ulovlig jakt og politiet har opprettet sak. Men i 22 kommuner rundt to villreinområder har elgjakta vært lovlig siden 15. august.

I Miljødirektoratet og Mattilsynet sitter mennesker som har all makt over dyrene. De utvider jakta i begge retninger slik det passer dem, uten tanke for at det betyr sommerjakt på små kalver og vinterjakt på slitne dyr i snø og kulde. I sin nidkjærhet dropper de like godt kravet om godkjent ettersøkshund i enkelte områder. De bryr seg ikke om at det betyr mer pinsler for dyrene, det viktigste er at dyrene blir utslettet. Disse menn og kvinner i maktens korridorer er dyrenes verste fiender.

Kvotefri jakt på kalv er det siste påfunnet, for å redusere hjortebestanden fort og effektivt. I 73 kommuner kan jegerne skyte alle kalver de kommer over. Kalver som bare har levd noen få uker kan skytes fra mora. De har ingen egenverdi, de er bare ansett som overskudd av en hjortestamme som skal ned.

Hva er dyrevelferdsloven verdt når den ikke blir fulgt? Hva er hensikten med å gi dyrene egenverdi, når de behandles som objekter? Det heter seg at dyr skal beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger. Hva med alle diekalver og mødre som blir skilt, hvor er hensynet til deres følelser?

Når det er sagt – mange jegere tar hensyn. Det er utskudd som slenger av gårde ei kule i mørkningen og lar ei elgku lide seg gjennom natta, mens kalven går alene igjen. Disse blir fordømt av jegere flest. Mange jegere reagerer på makthavernes hjerteløse tiltak. Mange holder igjen skudd når de er usikre på om kolla de har i kikkertsiktet har en kalv bak seg i krattskogen, og mange unnlater å skyte en fire uker gammel kalv fra mora. Det er de som legger rammene for en hensynsløs jakt som er mest å klandre.

Mangel på toppredatorer gir jegerne begrunnelser for å jakte hjortedyr. Men påkjørsler er et dårlig argument. Det er farten som er hovedproblemet. For de fleste jaktbare arter, de som regulerer seg selv, de som er i tilbakegang og de som er rødlistet, forsvinner det økologiske argumentet. Når ærfugl og svartand jaktes på sin vei mot utryddelse, er det for at noen hundre jegere skal få sin fornøyelse. Vi må regne med fordømmelse fra fremtiden generasjoner for den egoismen som driver nåtidens mennesker.

At tusener av dyr drepes året rundt i slakterier som er verre enn noen slakteplass i skog og fjell, forsvarer ikke skyting av rundt en halv million dyr i naturen. Vi ville reagert med avsky om slaktere hadde beskrevet det som et kick å skyte ei ku i pannen eller senke en gruppe livredde griser i gassgraven. Men hva er forskjellen? Hvorfor er det stuerent når jegere uttrykker slik glede over å drepe dyr?

De som har stått på barrikadene for menneskerettigheter har stort sett vunnet sine kamper, mens kampen for dyrs rettigheter så vidt er begynt. For 2500 år siden sa Pythagoras at menneskene aldri vil oppnå fred mellom hverandre så lenge de fortsetter å slakte dyr. Vi står på samme sted i dag, vi fortsetter å slakte dyr og krige mot hverandre. Vi kommer aldri videre i humanisme, menneskeverd og dyreverd før vi forstår viktigheten av en annen vismanns ord - ærefrykt for livet.