Hvor viktig er egentlig fotball? Som man roper i skogen får man svar. Still spørsmålet i Bergen akkurat nå og du vil bli sjokkert.
Bergen er nemlig ikke som alle andre byer og bergensere ikke som folk flest. I Bergen er fotballklubben Brann, byens stolthet og allemannseie. Og kanskje er det nettopp denne kollektive stoltheten som gjør det så tungt og sårt å se hva som skjer med klubben i rødt og hvitt?
Branns motto er ”Ekte lidenskap har et navn”. Akkurat nå kan man bytte ut ordet lidenskap med lidelse.
Det er vondt å være bergenser og brannsupporter for tiden. Det er vondt å være hele landets mobbeoffer. Og da aner jeg ikke hvordan de ansatte i klubben føler det; kontordamen, vaskehjelpen og materialforvalteren? Spillerne, ledelsen, styret? Hvordan er det å bli kalt appelsinskaller og kraftidioter av en samlet presse og en kollektiv mobb som krever hoder på fat og kropper i tjære og fjær?
Fotballen er nådeløs som en Smith & Wesson, kal. 44. Lever som forventet eller møt opp bak stadion ved solnedgang.
Dette er også noe fotballens involverte vet om og erkjenner. Både de som er aktører og de som betaler gode penger for å se på.
Det sies at Brann alltid har vært sin egen største fiende. Om det er sant er det ikke så veldig lunefull ironi at Brann brenner opp innenfra.
Men det gjør ikke mindre vondt av den grunn. Selv ikke for en bergenser i vesterålseksil.
Det er nå alle som er involvert i Brann må vise at de har hår på brystet og stål i bein og armer. For oss som står på sidelinjen handler det om å holde hodet høyt og sengen tørr.
For det er aldri så galt at det ikke er godt for noe. Opp av asken stiger fugl fønix.