Vi bombarderes med klisjeer om livsvisdom. I sosiale medier og i popmusikk, på kjøleskapsmagneter og inni kinesiske lykkekaker. De er gjerne etterfulgt av tre punktumer, som for å understreke viktigheten i utsagnet.

Et raskt søk på ”visdomsord” støtter opp under min påstand om punktumene: ”Ikke gråt fordi det er over. Smil for at det skjedde...”. Eller ”Du kommer ikke over det, men du kommer gjennom det...”. Og det er helt greit.

Jeg skriver ikke dette for å sable ned utbrukte uttrykk og såkalt livsvisdom; tvert imot. Det sies at det er en grunn til at klisjeer blir klisjeer (og dét har til og med blitt en klisjé i seg selv). Jeg tror det ligger mye i disse uttrykkene. Selv sverger jeg på å ha funnet mer anvendelig livsvisdom på én kjøleskapsmagnet enn i ei hel bok som lovet å lære meg noe om livet. Det enkle er ofte det vanskeligste.

Så bittert at det er for sent nå. Hvorfor sa jeg ikke ”Glad i deg” før det var for sent? Dette er noe de fleste har tenkt, eller en gang skal tenke. Det har blitt en av klisjeene. At man ønsker seg en ny sjanse til å sette pris på noen som er død. Hadde jeg fått en siste samtale, skulle jeg sagt det jeg har på hjertet.

Jeg fylte 38 år 4. januar i år. Klokka 21 den kvelden ringte ho mor (farmor) meg, det 85 år gamle familieoverhodet, fortsatt lynende klar i hodet, med bedre hukommelse enn oss barnebarn. Hun hadde ikke noen jukselapp eller kalender, men spurte helt ærlig: Det er vel i dag du har bursdag? Vi snakket om små og store ting, alt fra våre ”Tore på sporet”-kvelder sammen, til farfars triste og meningsløse oppvekst på barnehjemmet i Kolvik.

Slik var samtalene våre; en lapskaus med alle de viktige og tunge ingrediensene, kjøtt og grønnsaker. Men også ispedd vann og krydder. Latter, skråblikk på verden, skepsis og hjertevarme. Men det kommer ei tid for å legge på.

Vi skravlet sammen en drøy halvtime denne kvelden, og ”ho mor” sa ”Vi snakkes, Ken Rune”. Jeg visste ikke hva jeg skulle svare. Den ene sida av meg ville avslutte samtalen og la meg sutre videre, hjemme alene med ribbeinsbrudd, og fortsette tidenes roligste enmanns bursdagsfeiring. En annen side av meg ville si noe mer, noe som i mange år satt langt inne for oss begge. Og heldigvis hørte jeg på denne stemmen. ”Husk korr gla æ e i dæ, mor”, avsluttet jeg. ”Husk korr gla æ e i dæ også”, svarte hun. Så la hun på. Så la jeg på.

Et døgn senere fant hjemmehjelpen henne død. Og jeg skal ikke bruke spalteplass på å skrive om sjokk, tårer og sorg. Det er selvfølgene, klisjeene som kommer uansett. Jeg vil heller nevne gleden jeg har djupt inne i meg, takknemligheta over den siste samtalen vi hadde, at jeg slipper å sitte i dag og tenke at jeg skulle ha sagt det før hun la på for godt.

For det er veldig enkelt; akkurat som klisjeene våre. Det er bare å si det.