For Thatcher handla det om nyliberal ideologi hvor samfunn og samfunnshensyn ikke eksisterte. For Kjos handler det om å bli kvitt alt som smaker av faste og ordna arbeidsforhold for så å kunne plukke arbeidskraft på nederste kostnadshylle.
Også denne vinteren har utenlandske vogntog ligget strødd på og utenfor vegene. Verken biler eller sjåfører er skodd for norske vinterforhold. Men de er billige. Og presser ut seriøse aktører som tar sikkerhet og anstendige lønns og arbeidsvilkår på alvor. Får det lov til å fortsette, er det ikke lenge før de useriøse er enerådende.
Det er samme utvikling vi ser innenfor luftfart. Med Ryan Air som læremester har billigselskapene lokka kundene med stadig lavere priser. På bekostning av lønns- og arbeidsvilkår. Og åpenbart også på bekostning av arbeidsmiljø og krav til sikkerhet. For de lave prisene har en kostnad. Men den betales av andre enn passasjerene.
De lave flyprisene har også ei miljømessig side. Flytrafikken har eksplodert. Det har blitt så billig å fly at mange føler de ikke har råd til å la være. Med de skadevirkninger dette har for klima og miljø. Men de miljømessige kostnadene er det verken flyselskap eller passasjerer som blir belasta med.
Det er på tide å snu. Flyprisene må settes vesentlig opp. For å sikre grunnlag for faste ansettelsesforhold til anstendige lønninger. For å ivareta kravene til sikkerhet. For å redusere flytrafikken og ivareta miljøhensyn.
Myndighetene har eller kan skaffe seg virkemidler for å oppnå dette. Det er viljen det kommer an på. Den naive trua på at den frie konkurransen er det som vil føre oss til paradiset, må skrotes til fordel for offentlig styring og regulering. Så får heller Konkurransetilsynet, Forbrukerrådet og Bjørn Kjos pensjonere seg.