Det startet med at kollega A kom bærende på et stort innpakket objekt.
Kollega B ble umiddelbart satt i arbeid med å pakke ut objektet.
Det skulle vise seg at pakken inneholdt en flatpakket hylle. Heldigvis skjedde dette i en annen avdeling, slik at undertegnede slapp å forholde seg til prosjektet. Uheldigvis kunne man ikke unngå å få med seg det som nå utspant seg i lokalet.
For kollega A var selvsagt snar med å raske sammen papp og innpakning, for så å hevde at det var svært viktig å få det levert til resirkulering så fort som mulig.
Kollega B ble dermed sittende igjen alene på gulvet i en ring av skruer, treplukker og treplater.
Men det gikk fremover, og da kollega A kom tilbake etter en halvtime ute i søppelcontaineren hadde ting begynt å ta form.
Vi siterer derfor fra den avsluttende fasen:
- Hvordan vet vi hva som er opp og ned?
- Spiller det noen rolle?
- Er dette føttene?
- Opp ned?
- Ja.
- Sånn.
- Der står den.
- Skal den være så skeiv?
- Ja.
- Nei, det skal den ikke.
- Er det en fot, faktisk?
- Ja. Sånn.
- Men denne skal være en centimeter inn.
- Trenger vi egentlig føtter?
- Nei. Jeg vet da faen.
- La den stå sånn.
- Men her i bruksanvisningen er det bilde av noen treknotter.
- Hvor?
- Der det ikke skal være skruer.
Kollega C bryter opp for å dra hjem, og spør på tur forbi byggeplassen kollega A:
- Plages du?
- Vi trenger et skrujern. Har du?
- Nei.
- Ha det.
Jeg slo følge med kollea C hjem. Og da vi kom på jobb neste dag, lå kollega D (som disponerer skrujern) på kne på gulvet sammen med kollega B og anvendte skrujern og livserfaring i rikt monn.
- Sånn, nå står den fint, sa han og sopte med seg en hel neve med skruer og knotter som var blitt til overs for å legge i skuffa si.
Godt det finnes sånne folk.