«Lev med dæ sjøl før ei stund» sang Geir i «Vals til livet» på sin siste utgivelse. Han synger om hvor viktig hver dag er i ditt liv. Om hvordan du får en ny sjanse hver dag, en ny sjanse til å være deg selv, lev livet og vær glad. Om å glede andre ved å selv være glad.
Denne høsten er det 6 år siden vi rømte nord og heim for å få en pause fra storbyens jag og stress. Planen var et år, men her er jeg enda. En av de som var veldig glad for at vi kom hjem var Geir. Vi ble raskt nære venner som om vi hadde vært nær hele livet. Et vennskap som var preget av kjærlighet, alvor, latter, sorg og forbannelse.
Forbannelse over vindmøller og kapitalistjag. Sorg over en tapt bror som forsvant uten svar. Latter som våpen mot mennesker fylt med hovmod og hat. Alvor om den uendelig urettferdigheten som kreft er, kjærligheten til Andøya, naturen, fjæra, dyran, menneskene, fremtiden, musikken, livet.
På sine siste dager fikk han ha jentene sine rundt seg, noe han elsket. Og vi fikk lov å komme på besøk. Kjemien mellom han og min tenåringsdatter var så vakker. Han, en kunstner i sine siste åndedrag, hun, en gryende tenårings kunstner. De likte hverandre fra første blikk.
Når vi mister noen vi elsker så sies det at tid leger alle sår. Jeg føler ikke det nå, jeg savner Geir hver dag. Han er på veggene, han er på radioen, han er på facebook. Han er i hjerte mitt. Jeg er så uendelig takknemlig for det.
Sorgen er også kjærlighet. Jeg skal bære Geir sin kjærlighet til Andøy med meg og la det bli min kjærlighet også. Andøy er hjemmet mitt nå. Andøya e også mi øy.
Geir var veldig engasjert i LEVE-Landsorganisasjonen for etterlatte ved selvmord, en organisasjon jeg også verdsetter høyt.
Jeg tror Geir ville synes det var fint at jeg avsluttet dette savneordet med å oppfordre alle til å gi flere klemmer, send flere hyggelige meldinger og drukne hatet i kjærlighet.
Skål for livet folkens!