Flatset, 25. oktober 2013, kl. 05:00. Ærede elg.

La meg først få understreke at jeg har et særdeles godt forhold til elg. Jeg liker dere godt, både som helsteik, filet og kjøttkaker, og som frittgående og enestående individer i skogene her på øya.

Jeg har på ingen måte noe som helst imot å dele tomta på Osphaugen med deg, fru elg, og dine to kalver. Jeg føler at våre interesser ikke er i konflikt med hverandre. Jeg passer mine saker. Dere passer deres. Slik kan vi leve sammen i fred og fordragelighet. Som sorte og hvite tangenter på pianoet, for å sitere en kjent tobeint musiker fra Liverpool. Eller som olje og fisk, som mange lokale politikere ville sagt det.

Jeg har imidlertid en svært liten og beskjeden anmodning, som jeg håper du ikke vil ta ille opp. Det gjelder døgnrytmen til deg og dine to unge staute gutter. (Eller jenter. Oppriktig talt ser jeg ikke forskjell.) Det er på ingen måte problematisk at dere har et fast daglig streif forbi soveromsvinduet. Jeg skulle imidlertid ønske at dere kunne legge denne vandringen til litt senere på morgenkvisten, og aller helst til etter at vekkerklokka mi har ringt.

Dere har trolig oppdaget, for dere er vel ikke døve, at her bor en hund. En hund som er god på vokting, og med teft for elg. Du vet, det å leve i skogen uten tilgang på dusj og såpe, gjør at dere ikke er luktfri, selv om dere kanskje selv ikke har lagt merke til dette faktum selv. Beklager om denne opplysningen støter dere. Denne hunden, med sin hundesnute, og sine velvoksne lunger, har fått det for seg at det er påkrevd å slå full alarm hver gang dere står og inntar deres altfor tidlige frokost ved husveggen. Når dette gjentas natt etter natt, uke etter uke, begynner jeg å tenke mer på elgjakta i 2014 enn på hvor innmari vakre dere er i solnedgang.

Håper dere tar dette til etterretning, og at dere kan begynne legge frokosten deres til et litt mer stille og skjermet skogsholt på Flatset.