Kommunikasjons- og rådgivningsfirmaet First House har havnet på alles lepper siste ukene. Tjenestene de tilbyr, er følge egne nettsider «rådgiving på strategisk nivå», og de ansatte består av folk fra «topposisjoner innen politikk, samfunns- og næringsliv, finans og media».

Det er tidligere kjent at mang en tidligere politiker er å finne i korridorene til First House. Dagens regjering har også rekrutt minister fra nettopp dette selskapet.

Denne uka fortalte Aftenposten at First House har gått aktivt ut og lett etter oljeselskaper som de kan bedrive lobbyvirksomhet for:

De skal ha kontaktet oljegiganter, og tilbudt seg å jobbe for å unngå at selskapene blir svartelistet når norske myndigheter nå skal vurdere å trekke Oljefondet ut av kull- og petroleumsselskaper for å bli mer miljøvennlige.

Det er ikke oppsiktsvekkende et selskap gjør et framstøt for å tjene penger. Det er alminnelig forretningsvirksomhet, og at det er penger i internasjonal oljebransje skulle det herske liten tvil om.

Man kan alltids diskutere etikken i at et norsk selskap jobber internasjonalt mot miljøvennlige tiltak i eget land.

Det betenkelige er imidlertid at selskapet er bemannet av tidligere politikere, som med sin innsikt i politiske prosesser velger å bruke sin innflytelse, tyngde og kontaktnett til å jobbe mot demokratiske prosesser.

Ønsket om å gjøre Oljefondet mer miljøvennlig har bred politisk støtte. At tidligere partikolleger nå sitter på andre siden og nærmest kan garantere innflytelse til de som blar opp, gjør at vi i grunnlovsåret får sådd en tvil om det virkelig er i Stortinget makta er samlet.

Den lille fliken vi siste ukene har fått av prosesser som foregår bak lukkede dører, bidrar til å øke det som gjerne kalles politikerforakt.

Å være politiker er ikke en jobb, det er et tillitsverv. Politikerne står selvsagt fritt til å gjøre hva de vil når perioden som folkevalgt er over.

Men for å bruke Per Olaf Lundteigens begrep:

Det er rett og slett «nitrist» at kunnskapen som politikerne oppnår gjennom disse tillitsvervene, senere blir brukt for å jobbe kun for egne interesser - på vegne av de med djupest lommebok.