Det norske helsevesen står i dag overfor en rekke utfordringer. Uavhengig av de merproblemer som pandemien skaper og skapte, har vi i dag fulle sykehus (særlig akuttmottak), overarbeidede helsepersonell og vi nærmer oss ei fastlegekrise. Svikter fastlegeordninga, som er helsevesenets første skanse, så vil problemene i enda større grad forsterkes i spesialisthelsetjenesten.

Grunnlaget for det kaoset vi i dag ser konturene av, var innføringa i 2001 av helseforetaksreformen, initiert av Ap og velsignet av Høyre og FrP. Ifølge daværende helseminister Tore Tønne ble «Norge samlet til et rike», og alt skulle bli så bra. Fra dag en så vi baksiden av medaljen: et helsevesen styrt av en rå-dyr og topptung administrasjon i de fem (nå fire) helseforetakene. Et system hvor økonomi var hovedmålet. Et system hvor pasienten var en «vare» som kunne selges på et marked, og det ble satt en «pris» på hver behandling. På denne måten skulle det bli kostnadskontroll og effektivitet. Foretakene skulle «lønne seg» og tjene penger som en annen brusfabrikk. Resultatet ble et viltvoksende byråkrati. I 2019 brukte helseforetakenes administrasjoner 1,6 milliarder kroner.

Hvorfor ble denne foretaksmodellen innført? For at politikerne skulle slippe å ha ansvar. Den politisk oppnevnte helseminister henviser bare glatt til Helse Nord, Helse Sør-Øst osv. når man konfronteres med utfordringer og fortvilte folk som blir kasteballer i systemet. Dette har vi sett tydelig i vårt nærmiljø de siste dagene. På Træna må fødende reise i 7 timer for å komme til fødeavdeling i Bodø, og der må hun være i minst to uker før fødselen. Er en slik ordning lønnsom? For hvem? På vårt lokalsykehus blir fødeavdelinga degradert til fødestue, for i helgene er det ikke personell til å betjene de nødvendige funksjoner mht. en akutt/komplisert fødsel. Denne funksjonsendring av fødetilbudet blir opprettholdt på ubestemt tid, uker eller måneder, hva vet vi?

Antall somatiske sykehussenger er blitt kraftig redusert de siste 40 årene. I 1980 betjente en seng ca. 180 innbyggere, i dag 490 innbyggere. Det skal sies at i løpet av denne tiden har teknologien, diagnostiseringen og effektiviteten blitt bedre. Poliklinikker og dagkirurgi «tar unna» flere pasienter. Men vi har i dag en alvorlig mangel på kapasitet ved norske sykehus. På Ahus og St.Olav er belegget i dag nærmest 100 prosent. Det betyr at hvis det plutselig oppstår et større behov for innleggelse, hvem skal da ut? Så små marginer er et alvorlig problem for pasientsikkerheten.

Problemene i psykiatrien er enda verre, her er antall sykehussenger blitt redusert med om lag 60 prosent. Og behovene er betydelig større i dag enn for 40 år siden. I tillegg er behandling av psykiatriske pasienter langt mindre forutsigbar enn f.eks et beinbrudd. Mye av denne mangel på forutsigbarhet har man også for eldre og for kronisk syke pasientgrupper. Mange blir sendt hjem for tidlig og kommer tilbake to dager senere. Men dette er bra i regnskapene, for da får man bokført TO innleggelser i stedet for en! Så absurd er tankegangen i systemet.

Vi er nå – forhåpentligvis – i ferd med å legge bak oss en pandemi. Kanskje vil vi i løpet av vinteren kommet dit hen at vi kan normalisere helsetjenestene. Men etter tre år med pandemi har vi et enormt etterslep med utsatte operasjoner/behandlinger. Hvordan skal dette løses ved at man nå reduserer enda mer på sykehustilbudene? På Helgeland, i Møre og Romsdal og i Innlandet kjemper folk en fortvilt kamp for å bevare sykehusene sine. «Alle» vet at når man bygget ett nytt sykehus på bekostning av tre små, så slår effektivitets-problematikken inn og sørger for at tilbudet totalt sett blir dårligere.

I den industrielle tankegangen som særlig gjenspeiles av Ap- og Høyre-dominerte regjeringer, så er sentralisering viktig. Det skal være «robuste» enheter. Men mennesker er ikke varer som enkelt kan buntes sammen og sendes i øst og vest. Vi må sentralisere det vi må, men også desentralisere det vi kan. Vi må ha et rimelig finmasket nettverk med sykehus som skal ha døgnkontinuerlig akuttfunksjoner, og da særlig i distriktene, og enda mer viktig: i distrikter med lange eller kompliserte reisemønstre. Ser vi til Skottland, så avviklet de foretaksmodellen etter noen år, for den var ikke egnet i et land med en slik topografi.

Det bør vi gjøre i Norge også. Helseforetakene bør skrotes og erstattes med at sykehusenes økonomi styres etter sammen modell som andre offentlige virksomheter, også skille investeringer fra drift. Hvert enkelt sykehus må bli en egen administrativ enhet med egen økonomi. Finansieringen må være rammefinansiert, ikke som i dag at sykehusene får betalt for hver (type) behandling. Vi må også snu den negative utvikling med antall sykehussenger, for hva gjør vi når neste pandemi kommer? Det må også bli et bedre samarbeide mellom sykehusene og den kommunale helsetjenesten. Å pålegge døgnmulkt fra kommune for utskriftklare pasienter er ingen god vei å gå, men kommunene må også være sitt ansvar bevisst for å gi sine innbyggere de helsetjenester som de trenger.