Alle de mer eller mindre useriøse valgomatene er testet, og skal jeg tro alle hjertesukkene i sosiale medier, er det ikke bare jeg som vurderer å stifte mitt eget parti. Det er forresten mange flere partier enn man skulle tro, nærmere 20 lister stiller til valg i år, selv om sjansen er ganske liten for et par av de mer obskure får seg en taburett.

Skulle jeg stilt min egen liste skulle jeg vært ærligere enn politikere flest, og innrømmet at målet er å bli diktator. Er det ikke makt man vil ha? Det er da ikke noe å skjemmes over. Men jeg skulle vært en grei diktator, en som sørget for gode sykehjem og at alle fikk gjøre det de liker best, bare de ikke forstyrrer andre.

Allerede her begynner problemene å melde seg. Hva hvis en person liker å felle trær på tomta si, på Hauan, for eksempel, midt på natta, og med motorsag: Hvem sin personlige frihet skal telle mest, hans, eller naboenes, som har lyst å bruke sin personlige frihet til å sove? Det er nesten så jeg kan føle at byråkratiet vokser under diktaturet mitt.

De gamle grekerne, de som hadde usedvanlig god mental utrustning til tross for dårlig tannhelse, tenkte ut en rekke alternativer. Anarki, despoti, oligarki. Alternativene er nærmest uendelige, og det har aldri vært noen naturlov at vi skal styre akkurat på den måten vi gjør i dag.

Men på akkurat det punktet virker det som om de er enige, Erna, Jens og Siv, og alle de andre. Det er sammen vi skal stake ut en eller annen kurs, og det at vi gjør det i lag, og at alle er kommet seg oppi båten, og at vi har vester nok, virker til å være viktigere enn hvor vi skal. Det er som med allsang. Vi skal synge med den stemmen vi har, uansett hvor falsk den er.

Når alle skal få si sitt, kan det jo være det tar en tid før vi blir enige om hva vi skal synge. Eller hvor høyt. Og det er ikke sikkert at det blir så fint.

Men skal vi ha «muligheter for alle», ta "hele Norge i bruk," sette «folk først», og sørge for at «alle skal med» er det vel sånn det må bli.